Jeg vet ikke med dere, men når jeg tar mye trikk og bane blir jeg litt opphengt i å sitte i riktig del.
Sånn at når toget stopper på min stasjon så er det kortest mulig vei fra døra og til oppgangen. En uspennende hverdagvane. Men sånn holder man på.
Oppdaget i går at når jeg tar trikken til ateljéet mitt i Stockholm, og har kjempet meg fram til å få sitte lengst bak, for det blir mest logisk i forhold til førnevnte offentligkommunikasjonslogikk, så havner jeg jo faktisk lengst mulig vekk fra oppgangen min.
To måneder to det meg altså å innse dette. Riktignok ikke med daglig trikking, men likevel litt fjernt av meg.
Beklager, jeg har liksom ikke mer spennende blogging å by på. Hverdagen tar igjen oss alle.
-
Det er spådd en kald og våt sommer. Nå er det jo bare juni da, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender, men jeg skulle ønske ...
-
Det er tirsdag, men for meg er det mandag, ettersom hele gårsdagen sto i kneskjellets tegn og ble tilbragt på sykehuset. Ingenting akutt, pl...
2 kommentarer:
he he, du må nok finpusse på systemet.
eller være takknemlig for all mosjon.
Legg inn en kommentar