Væ

I dag sveipet husstanden med seg ca 50% av de utdelte arbeidsstipendene for kunstnere i Finnmark.
Det føles både sykt fortjent og sinnsykt ufortjent. Fortjent for, fader heller. Og ufortjent fordi 6% av søkerne får arbeidsstipend. Og det vil si at mange, mange som også hadde fortjent et positivt svar fra kulturrådet fikk et nei istedet. Sånn er det hvert år.
Jeg får meg ikke helt til å juble høyt på facebook. Både på grunn av de 94 prosentene, men også fordi jeg bor i en gruvekommune og har mange venner og naboer som legger ut forargede innlegg på facebook om statens sløseri med midler, tenk så mye penger som kastes bort på kunst! KUNST!
Jeg tror nok at jeg og the Stig er de eneste kunstnerne disse menneskene kjenner, og vi kjenner hverandre ganske godt, så det føles litt rart at de bruker så mye energi på å dele denne typen innlegg. Jeg har pleid å få stipend fra et solidarisk fond, det vil si at hver gang et kunstverk blir solgt i Norge, settes 5% av summen inn på dette fonet. Og så kan man søke om arbeidstipender. Men i år fikk jeg altså et treårig stipend fra Statens Kunstnerstipend, og det føles litt som en form for...trygdemisbruk. Om det hadde vært det lokale FrP-laget som hadde delt denne typen innlegg hadde jeg ikke brydd meg men det er som sagt ganske nære venner og mange andre folk jeg omgås mye. Så det sitter litt inne å innrømme at staten betaler for mitt livsopphold. Same er jeg også. Nei og nei.
Men så synes jeg jo faktisk at kunst er essensielt. Som en annen venn sa på facebook:
"Og takk til kunstnerne som tør tale hjertets språk og i små og store øyeblikk viser at verden også er magisk og at vi henger sammen, gjennom våre følelser. Det tror jeg alle trenger en gang imellom."
Det syntes jeg var så fint. Jeg tror verden er mer en jernmalm og oppussing av bad.

Nå skal jeg gå og svime av på sofaen. Det er sannelig en påkjenning å bli så sinnsykt glad.