Jeg har skrevet et og annet innlegg om det jeg selv oppfatter som materialtretthet og at universet jobber mot meg. Det var liksom ikke måte på motgang der en stund, eller det jeg oppfattet som motgang, men det snudde med at det dumpet ned den ene bra utstillingsplassen etter det andre. Plutselig følte jeg ikke lengre at universet la inn alle kluter på å holde meg nede.
Nå er alle de fine utstillingsplassene stengt, avlyst eller utsatt, men jeg føler likevel ikke at det er universet som er ute og peiver igjen. Sikkert fordi dette gjelder alle. Da vi ble lurt på dreneringen for eksempel, var det veldig spesifikt oss. Her har vi kjøpt hus, og selvsagt fares det med løgn i takstrapporten. Er det ikke typisk.
Men: her blir alt godt som har kommet min vei det siste året tatt fra meg, i tillegg til all overskuelig fremtidig inntekt. Er lik: Jaja! Det rår man ikke over, ingen grunn til sutring!
Forskjellen er vel at det ene føles uuuuuuurettferig, mens det andre rammer alle. Og for å være ærlig så føles det som om denne pandemien gjør alle til meg. Ingen vet hvor penger skal komme fra, ingen har besteforeldre å be om hjelp hos, for det har Bent Høie sagt, alle jobber på hjemmekontor og i isolasjon som skulle de vært selvstendig næringsdrivende, og alle er syke hele tiden.
Vanligvis gjør jeg ikke dette samtidig som jeg styrer en liten familiebarnehage. Dét er sant. Og utfordrende. Skal sies.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar