Tittei fra vår vei

Jeg prøver å nedlegge at jeg fikk arbeidsstipend. Det kunne jo ikke passet bedre heller. Nå som all jobb er borte og jeg ikke får jobbet fram nye ting ettersom jeg er hjemme sammen med Jendor hele dagen blir det jo vanskelig å se for seg hva man skulle søkt med i neste runde. Denne tilstanden hadde nok ikke vart til oktober, men følelsen av stillstand hadde nok vært ekstremt plagsom om jeg ikke hadde fått et stipend. Og om reiseforbudet blir langvarig blir det jo veldig lite aktivitet på meg fremover. Og lite å vise til i nye søknader.
Så både hurra og et lettelsens sukk.

Jeg og Jendor forsøker å få dagene til å gå på et stimuerende og lærerikt vis. Hoh ho. Jeg prøver også å få jobbet litt innimellom, men da sier han sånn: æ sett mæ her og ser på dæ til du e ferdig
og da blir det ikke så effektivt.
Nå som jeg ikke har karante mer blir dagene litt mer varierte, i går tok vi oss en tur på sparken. Det var nok årets siste sparketur. Jeg ble unødvendig irritert av masingen om å få sitte på. Det GÅR ikke an å sitte på sparken når det er grus og barmark! Og oppoverbakke!
Jeg kan innimellom være ekstremt tålmodig og pedagogisk.
Jeg kan også være det motsatte.

Nå ser Jendor på datamaskinen, jeg tenker det inngår i et pedagogisk innlegg ettersom han bare ser på engelske serier og siden han snakker engelsk tenker jeg det er læringsutvikling. Etterpå skal vi gå ut og lage flaskebaner i snøen, det er den nye  favoritten, men snøen er så råtten at etter to akinger ramler banene sammen. Noe finner vi på. Og så, kanskje, skal vi gå og kjøpe ny vannkoker ettersom den gamle lekker kokende vann ut fra bunnen. Å oppsøke menneskemengder er kanskje ikke den beste koronaaktiviteten, men noe må man finne på og brannblemmer på tærne begynner vi alle bli lei.