Litt usikker på om jeg får til en samlende overskrift her. Eh, nei.

Det er merkbar forskjell på hvor sliten man blir etter en dag der man sitter ved datamaskinen, og en der man står og går rundt hele dagen. Og jeg blir alltid litt overrasket, for jeg synes jo ikke det er særlig slitsomt å stå. Eller gå. Bare når jeg har gjort det siden klokken 8. 

I dag har jeg bygd modell, og, eh, jeg tenkte at om jeg bygde den i 1: 25 så kunne jeg ha den på bordet, så praktisk og behagelig tross alt, enda jeg egentlig foretrekker 1: 20, og det var bra jeg gikk for bordversjonen, for den nådde taket. Fra gulvet. Jeg måtte finne en krakk for å feste taket.

Det er et ganske stort rom jeg skal forholde meg til. Med vinkler absolutt overalt og ja eller det har jo rom såklart, men med 23,6 grader her og 79, 8 grader der og jah. Ikke helt lett å få heeeeelt nøyaktig når du står på tærne på en bruskasse. 

Og mens jeg var igang med romlige forbedringer tapet jeg like greit igjen vinduene på mitt nye atelier, for det blåser stiv kuling rett inn, og det blir sikkert merker etter tapen, men ikke akkurat at de vinduene var så pene i utgangspunktet for å si det sånn. 

Jeg var også en tur innom mitt gamle atelier, mitt kontor, og er det noe som ikke er egnet til kontor så er det altså det, herregud. Nå har det vært under oppussing i flere måneder og ikke en eneste gang jeg har vært innom for å jobbe har det vært mulig å jobbe. Jeg funderer på å be om en prisreduksjon, jeg betaler jo tross alt for noe jeg ikke kan bruke, men samtidig har husverten vært grei med meg og har gitt meg en bra pris og har også lovet å ikke sette opp prisen for meg etter oppussingen. Men altså. Jeg føler at det ikke er helt innafor å ta betalt for noe som er ubrukelig. 

Og så har jeg hatt Rule Britannia på hjernen. Fordi:

Jendor: Vi skal fresn til LilleBrittania i dag.

Meg: Hæ? LilleBritannia?

Jendor: Ja! Eller....SmåBritannia?

Meg: Småbritania! Skal dåkker i Småbåthavna???

Jendor: Ja! Så æ må ha støvla.

Se on! söpö. Pupu! Kuka sinä. olet. (tut tut)

Den gangen jeg bodde i Helsinki gikk jeg på finskkurs. Finsk for uvettige utlendinger. 

Finsk er ikke et veldig lett språk, og jeg kunne jo allerede ganske mange ord pga Geografisk Situasjon, men jeg kunne og kan ikke gramatikken. Og det som er med finsk, er at siden de driter i preposisjoner og heller bøyer ord i kahytt og gevær, så er det ikke så lett å bare snakke i vei uten riktig gramatikk. Man må kunne gramatikken.

Og helt siden den gang har jeg tenkt at dette skal jeg ta opp igjen.

Og nå har jeg gjort det, med Duolingo, og det er jo litt som å spille spill på mobilen. 

Jeg føler meg ganske flink.  Jeg får hjerter og kroner og juveler og når daglige og ukentlige mål og får fler kroner og juveler. Og når jeg legger bort telefonen så husker jeg kanskje ikke helt hvordan man bøyer ordet "jeg" for å utrykke at dette jeg er i eierskap av noe. Men forhåpentligvis blir det faktisk bedre med øving selv om det føles som om jeg bare kan finsk akkurat når jeg spiller finskspillet. 

Hovedproblemet med å lære i app er jo at jeg ikke får prata til noen. Jeg snakker med helst sinnsykt norsk aksent. Og damen som leser i finskspillet snakker robotfinsk. Så nå gjør jeg også det, med norsk aksent. Helt flatt. Med overraskende plasseringer av punktum og utropstegn i hver setning. Jeg uttaler ordet "todella" nøyaktig helt likt hver gang. Alle ord nøyaktig som forrige gang, samme dur og samme innlevelse. På finnmarking. Jaja. Om jeg nå bare lærer meg å forstå litt mer. Så gjør det kanskje ikke noe om jeg hører ut som jeg består av ledninger når jeg spør deg hvor den blå undulaten til Aino alltid er. 

 

Det funker ganske bra å ha det der med i telefonen, for jeg blir ganske sliten av å lage kunst, og da kan jeg sette meg litt på/i lenestolen min, og trykke litt på telefonen min og få litt kroner og stjerner og koble hjernen over på noe helt annet og prøve å huske bøyninger og andre ord. Og det er deilig. Og jeg blir glad. Og avkoblet og litt nullstilt. Og ingen prøver å forklare grammatikken til meg, ingen ord HETER noe annet som man må huske hva betyr ("STÅR TIL VERBET? HÆ?), det er bare praktisk bruk og jeg slipper å tegne bøyninger inn i kasusskjema og alt som jeg har hatet med all språkopplæring. 

Sønnen, derimot. Han har begynt på kulturskolen. Med et instrument. På mandag lærte de tonen H. Og det korrekte grepet for tonen H. Og hvordan det ser ut på noter. Og det var det. Og jeg kjenner at den pedagogikken var da voldsomt....gammeldags og østeuropeisk. Lær dem én note til, og de kan spille en melodi? Det må da være morsommere? Istedet har de med hjem et noteark der de skal tegne inn H.

Jaja. Gjett hvem som høres ut som en robot når han øver på sin stadig gjentatte H her hjemme? Min musikalske robot. Vi er en performance. Jeg på ruijarobotfinsk, han på repetativ H. 

 

 

Enten/eller-problematikken m bonusspor

I dag er jeg verken på det gamle eller nye ateliéret for jeg skal ha et foredrag for en klasse på østlandet sånn midt på dagen og da er det liksom ikke noe vits å bruke så mye tid på transport av legeme før og etter. Før og før, blir det vel. Til og fra jobb. 

Jeg prøver å bruke dagen på å finne ut av noen datoer.

Jeg skal til Bergen og/å jobbe i juni. En kompis av meg som jeg ikke har sett siden Stockholm skal jobbe på samme prosjekt, men litt tidligere datoer. Jeg vil treffe kompis. Jeg er også invitert på en slags foråpning av det nye Nasjonalmuseet midt i den perioden, det ligger i Oslo, så da blir det uansett transport av kunstner frem og tilbake midt i perioden. Gidder jeg gå på den der bransjefesten? Hva får jeg ut av det?

Dette er et dilemma jeg har hatt mange ganger ettersom jeg er folkesky men samvittighetsfull.

Er det lurt å gå? Er det noe vits å være lur?

Jeg VIL jo ikke gå. Jeg hater sånne tilstelninger. Hadde det vært åpningen av Nasjonalmuseet, så kanskje, men dit er jo ikke kunstnerne invitert. Istedet er det en "feiring av kulturlivet" tre dager før, og gudbevarmemegvelneitakk. Jeg tror ikke jeg kjenner noen der.

Men kommer jeg til å angre?

Osv.

 

Det er litt rart at det er så vanskelig å bestemme seg for gjøre/ikkegjøre noe man absolutt ikke har lyst til. 

 

På den annen side prøver jeg å bestemme meg for noe jeg har VELDIG lyst til og det er å elte barnet hos min mor og derefter dra på tredagersferie med min mann, til Berlin. Vi har ikke vært på ferie uten barn noensinne, og egentlig ikke på ferie heller siden barnet ble født, og ferien før der var jeg syk hele ferien (Spania) og ferien før der ble vi begge matforgiftet (London) og ferien før der døde min eksstebror (Berlin) så det er jo helt klart noe som kan legges høyt på prioriteringslista, men jeg har så mye å gjøre at jeg får magesår av å tenke på å ikke jobbe i så mange dager i strekk. Skjønt egentlig tror jeg det burde gå. 

Jeg må bare komme meg på ateliéret og få sett litt strengt på kalenderen. Strengt og klarøyd.

 

Osv. 

 

Jepp.

 

 

Hvis du er en sånn som leser bloggen min, har lyst å si hei, men synes det er vanskelig å finne på noe å kommentere fordi jeg bare skriver om ateliérer og krabbefiske og du føler at det ikke er din spisskompetanse, så kan du slenge inn en gratulasjon i dag og komme deg forbi både kunstprat og nordområdepolitikk!! For jeg blir 44 i dag. Jeg har fått bok og kaffekopp av familien. Jeg er en heldig person.

Frk.Figenschou snakker fornuft til seg selv

Jeg har vært ganske stressa over den ikkeperfekt måten jeg har løst ateliérsituasjonen på. Den er upraktisk og dyr. 

 

Men. Hør her. Jeg har løst ateliérkrisen. Den akutte krisen er altså det jeg har løst. Jeg har en plass å jobbe. Jeg er klar for ny framdrift. Så må jo ateliérsituasjonen på lang sikt, og langkort sikt også egentlig løses, men det får jeg jo bare ta etterhvert. 

Én ting av gangen. 

Fortjente denne egentlig ganske banale tanken et eget blogginnlegg? Ser sånn ut. Den satt rimelig langt inne. 

Det kan også være jeg sitter inne på noe av forklaringen til at jeg har en tiendedel av det leserantallet jeg én gang hadde.

bu og hu(rra)

I dag har jeg hatt første arbeidsdag på sykehusatelieret, og jeg jobber med positiviteten, OG JEG JOBBER MED POSITIVITETEN, FOR THE STIG, for the Stig, som har vært med på hele prosessen, ikke bare bæringa av pinner, vil også ha rom der, og det har vi jo vært ganske tydelige på hele tiden, at det den ene ikke vil ha kan passe for den andre, men det er bare så himla rart at da the Stig fikk tilbud på endel rom i dag kosta det så godt som det dobbelte at de tilbudene jeg har fått. Og da er det jo ikke så interessant lengre. Da er det billigere inne i sentrum. Og HVORFOR? Je do rias.

Jeg er så lei av at alt bare skynder seg å bli tungvint med en gang det har vært bittelitt på vei mot løsning et sekunds tid. 

Men! The Stig har bursdag i dag og det har vi i det minste feiret med gavebonanza og biff og en åpnet flaske rødvin som var så amerikansk at jeg hadde kanskje ikke klart å gjette på rødvin hadde det vært en blindtest, og is til dessert! Hurra for the Stig. Det beste som har hendt.

Administrativ i arbeidstiden, rebell etter

Da kan jeg rapportere at jeg faktisk fikk gjort alt på lista mi. Det er litt uvanlig, jeg pleier å si  meg så fornøyd med meg selv atte om jeg klarer omtrent 80% og bare gi meg på det. Så da var det litt nedtur at atelieret fortsatt ikke er klart og jeg må ta en dag til med administrasjon, for i dag var det litt mindre å administrere. Men jeg skal ha en testzoom før et foredrag jeg skal ha på en skole sør i landet neste uke, og TEST er BRA!, og kan ikke utføres fra mitt internettløse atelier nr 2, og i tillegg er jo mitt internettløse atelier nr 2 et stykke fra sentralliggende strøk og the Stig har bursdag i morgen og jeg må dermed inn til sentralliggende strøk og fikse bursdagsgave. Alt i alt osv. 

I går henta vi ungen på skolen og dro rett på hytta for å se om vi fikk tatt noen krabber på spyd i det blanke, blanke havet, og ta opp en teine vi satt for tre dager siden. Egentlig er dette logistisk umulig, for i løpet av ettermiddagen skal vi også gjøre "maks 15 minutter med lekser", men mengden lekser de har hver dag tar ca 40 minutter å gjøre, som jeg, ja, det skinner igjennom, synes er latterlig mye, for det blir ingenting igjen av dagen, så i går bare bestemte vi at vi gjør ikke lekser, vi drar ut til hytta. Det er viktigere. Så da gjorde vi det. 

Vi hadde med pølsetermos og spiste middag i fjæra. Vi rodde rundt og speidet, tok ett havmonster på spyd, hadde fem i teina hvorav tre ble sluppet ut. Vi vasset rundt i blåleira etter fjærafunn. 

Vi hadde det strålende fint og jeg vil igjen kanskje bli boende her. 

Postpåskebluespolka

I dag er det selvsagt mandagsfølelsen som gjelder, på en tirsdag. Jeg har nytt atelier og også fått forflyttet alt over dit, men jeg tror ikke det er helt klart med nedsagingen av alle vegger og jeg har dessuten endel administrativt og ta meg av+oppfølging av snekker, så det passer bra med hjemmekontor. 

administrativt:

lage pdf til biennale

bytte regnskapsprogram

sende fakturaer

levere selvangivelse

Ingen jubel her altså, det eneste som er bittelitt artig, eller iallefall ikke dauende kjedelig er den pdf-en og det har jeg gjort. Jeg har jo tidligere sagt at jeg synes regnskap og sånn er litt artig, men det er regnskapet, ikke selvangivelser og fakturaprogram. Det er SUKK.

oppfølging av snekker:

verandaen har løsnet fra veggen

det renner vann ned langs veggen BAK takrenna som betyr at det er vann under takpappen han la. 

Ingen jubel her heller ALTSÅ.

 

Men påska var ganske fin! Det var mye finere vær enn meldt, vi både satte teiner og jaktet krabber med spyd og satt i fjæra og hadde barnevakt og satt på den uknekte delen av verandaen og drakk kaffe.

Hvis jeg nå bare kan få utført alt som står på de to listene mine blir også denne dagen ganske bra. 

Ut å sjekke teiner!

God helg!

Jeg har sånn fredagsfølelse i dag. Jeg skulle til å si at jeg har hatt sånn fredagsfølelse hver dag denne uken, for det har jeg, men så kom jeg på at det bare er tirsdag og dermed vil det bare si to dager på rad, men jeg har virkelig følelsen av å hatt fredagsfølelsen fem dager på rad. 

Og da ville det vært fredag!

Det kommer kanskje av at vi i går fikk rydda ut av Malmklang, som jo var en avslutning og også innebar enorme mengder bæring, og etterpå hadde familiebursdag (mye mindre banning og hopping i sofaen) som jo betyr fest, som er helgeaktig, og i dag, ved hjelp av bærevillig hjemkommen eksstesøster, fikk flyttet store mengder plank fra det gamle atelieret mitt til sykehusatélieret, som også var enorme mengder bæring, og om kanskje ikke akkurat en avslutning, så iallefall gjennomføringen av noe som har hengt over meg en stund, og etterpå fikk vi folk på besøk til restekaker, som jo også er en form for fest, og dermed helg.

I morgen er det også helg for da er det kort arbeidsdag og så begynner påskeferien.

Torsdag vet jeg ingenting om hvilke føleser som påbydes, men fredag er det fredag.

Jeg vil gi denne uken 4/5 fredager i karakter.

 

Jeg vet ikke hvor langt de er komne med veggrivingen på sykehusateliéret (altså, jeg blir ikke aktivisert som en del av en behandlingsplan, det ligger i det gamle sykehuset) når arbeidsuken igjen begynner, men det blir en start av noe slag. Og så må jeg finne ut av hvordan det blir å jobbe på to ateliérer som ligger to og en halv kilometer ifra hverandre, men det kommer jeg faktisk til å finne ut av, sånn helt av meg selv, når jeg bare kommer igang. Det er mye som er praktisk med brunostateliéret (altså, jeg jeg jobber ikke med kreativ utforming av meieriprodukter som brødjobb, bygget kalles Brunosten, og det synes mange er teit, men Den gamle administrasjonsbygningen til A/S Sydvaranger tar faktisk såpass mye lengre tid å få sagt at det er merkbart, for ikke å si Den gamle administrasjonsbygningen til A/S Sydvaranger -ateliéret, så det blir Brunosten) og dermed er det mange grunner til å beholde det, (ateliéret, ikke kallenavnet, men det også) men det er klart, det mest praktiske hadde vært å være én plass. Hvis denne ene plassen er en plass der jeg er fra før, så blir det bare halvparten så mye bæring, og bæring orker jeg ikke tenke på akkurat nå. 

Så da tar jeg helg, hadde jeg nær sagt. Men ikke riktig enda. Men dere skjønner.

Guttebursdag

Jendor har bursdag i påska, så vi feira på fredag sånn at det skulle komme noen før alle forsvant ut på hyttene sine.

Jendor ville egentlig ikke invitere alle guttene i klassen, og det har vært litt vanskelig å bestemme oss for hvordan det skal gjøres, for egentlig var det bare to han ikke ville ha med, og det går jo ikke. Han blir jo selv ofte ekskludert av sin bestevenn, så han skjønte tildels at det ikke gikk. 

Så vi inviterte alle 5 guttene i klassen, de voksne bestemte, pluss ei jente, som han ville ha med og som også har invitert ham i sin bursdag. Det virket logisk. Det er ikke plass til full klasse med 20 stk her hjemme hos oss uansett.

Så. Vi lagde en plan med to bordsetninger og to aktiviteter, frilek imellomtiden, ungene får bare være nede så har vi oversikt, ryddet bort bordene i stua så det ble plass til å leke, inviterte-

og vi hadde en kaotisk og utrivelig kveld. 

Jeg og the Stig mått hanke inn knivene våre som kom forbi fra der de hadde hengt (høyt) i gangen, smykkeskrinet mitt som kom forbi, holde hendene til han som sto og plukka all pynten av kaka, gi opp forbudet mot å hoppe i sofaen, jeg ble jokka på bakfra mens jeg hang opp plakaten til halen-på-grisen, en unge ble skrekkslagen dratt etter anklene ned trappa av en annen, de gikk fra bordet om de ikke ville ha/ikke likte og forsvant opp, og da måtte én voksen løpe opp mens den andre holdt fortet nede, jeg måtte ta ned leketeltet for de holdt på å knuse taklampa med det, de rev ned forhenget til fiskedammen så den ble bare halvveis gjennomført, de klatret opp på veggen via sofaen og dro ned pynten fra veggene,

og dette er det vi faktsik fikk med oss. Jendor hadde det ikke trivelig. Jendor syntes ikke bursdagen var noe særlig.

Jeg har, mot min egen samvittighets insisterende stemme, lovt ham at til neste år skal han slippe å invitere alle. Og det er vanskelig. Det er de ingen vil ha i hus man ikke vil invitere. Og så kan man si, det er én dag i året, det klarer vi, det kan han ofre, men det er bursdagen hans, og for ham er dette hver dag i året, dette er lærings- og lekemiljøet hans. Han sier at de får ikke si til læreren om de blir slått eller sparket før de har forsøkt å stoppe det selv. 

 

Alle skal med. Enig. Men det som skjer da er at de som er av den mer stille og forsiktige typen egentlig ikke får være med. For vi klarer oss når alle ressurser settes inn på de som drar andre ned trappa etter anklene. 

Det blir ikke rett uansett. Og ikke blir det lett uansett heller. 

Og ikke vet jeg helt hvordan vi gjør det til neste år heller. 

Feirer på Galapagos, kanskje.

Ikkeperfekt men fremdrift

Jeg har tatt en av rommene jeg har vært og sett på, så nå blir det nytt atelier. Jeg husker ikke helt hva jeg har skrevet, jeg tok ikke det som luktet fisk fordi det er i samme korridor som noen som egner liner, jeg tok det langsmale som er for lite. Så det er ikke helt perfekt, det er litt for lite, men huseier skal fjerne to vegger så det blir litt mer effektivt. Det er et par kilometer (2,4) unna det andre jeg har som også er for lite, og som jeg må beholde siden det nye også er for lite, så nå har jeg et todelt atelier med en molo imellom, den ene er på en øy og det andre er i sentrum. 

Ikke perfekt

Men fremdrift

Jeg er ikke kjempeglad, men nå ligger jeg to måneder etter i planleggingen i de der regjeringskvartalgreiene, så nå må jeg bare. Noe. 

Jeg skal innrømme at jeg nesten ble litt sur når jeg så at den lokale hockeyklubben har fått tildelt gratis tomt av kommunen. Greit, de er en aktiv komponent i barentsamarbeidet. Greit, de trener unger. Greit, de er mange. Greit, de har vært på TV. Og jeg er bare en og kunne ikke i mine levedager tenkt meg å dra inn barn og unge i bedriften, men jeg vil ikke ha en tomt på 14000 kvadrat heller, jeg skulle bare ønske jeg kunne fått lov å komme inn i en av de tusen tomme byggene kommunen har stående SELV OM JEG IKKE DRIVER MED IDRETT og som de har vedtak på at de ikke skal leie ut. 

At det skal være så vanskelig for meg å bo her og holde på nivået. At man skal bruke så mye tid av et prosjekt på å få det praktiske på plass. 

 

Men. Nå gjelder det å ta seg sammen og gjøre det beste ut av det. Jeg ønsker meg lykke til med det. 

Det grenser til en superkraft

Ja nå skal jeg ikke framstille meg som et nervøsere menneske enn jeg er. Jeg anser meg selv som ganske stabil, takler kriser ganske greit, litt finstilt på dårlig stemning. Osv. Men jeg har en sånn greie med at jeg våkner om natta og bare må sjekke at alle er i live. Det er litt slitsomt. Noen ganger er det mindre slitsomt for da ligger alle i samme seng som meg, så da er det bare følelsen av at "nå håper jeg sannelig ingen i denne senga ligger her og er døde" som er slitsom, mens selve sjekkingen bare er å strekke ut en hand, men innimellom ligger jo folk strødd rundt omkring både i andre senger og nede på sofaen, og da må jeg rundt og sjekke at alle puster. Særlig midt på natta har jeg egentlig ikke så lyst å drive med dette, og jeg prøver å si til meg selv at ja hva skal du gjøre om de er døde da? Da er det jo for sent uansett? men dette er ikke så virkningsfullt. 

Det er en av de beste tingene med å være borte, for om jeg bor på hotell så våkner jeg faktisk ikke og lurer å om alle i Kirkenes er i levende livet akkurat da, for jeg får jo uansett ikke sjekket. Så da bare sover jeg og står ikke opp og bekymrer meg overhodet ikke. 

 

Bortsett fra at jeg kanskje våkner og bekymrer meg for andre ting. Som foreksempel forrige gang jeg var borte, da jeg sov bekymringsløst store deler av natten til jeg en natt våknet med et indre TWAINGGG og bare "TRO når de der bibliotekbøkerne skulle vært levert inn?" Og da var det ikke snakk om å sove rolig og bekymringsfritt mer, og tre netter på rad våknet jeg av tanken på Roald Dahls den Kjempestore fersknen eller hva den het. 

Og man får jo sms når de skal leveres inn og alt. 

På en måte er jo bekymringen over biblioteksbøker å foretrekke framfor bekyringen over samtlige familiemedlemmers plutselige død, eller, på ALLE måter vil jeg si, men likevel, det er virkelig helt sinnsykt hvor bekymret man kan bli av tanken på et uklart lånegebyr i mangelen på noe større å bekymre seg om. 

Og det er vel en egenskap jeg egentlig kunne tenkt meg å si nei takk til, men det virker ikke som jeg har noe valg.

vår vår ikke vår, osv

 Bergen var fint. Det var fint å ha litt fri fra alt som er Kirkenes. Jeg liker Bergen. Jeg har ikke noe behov for å bo der mer, men det er fint å komme dit.

Kirkenes kan også være fint, i morrest var det 17 minus og strålende sol, hvithvit snø har dekket alt. Ungene skal ha uteskole på torsdag, da skal de "lete etter vårtegn.". SUKK. Håper ikke de blir for skuffet når de ikke finner påfugler og hvitveis da. De har en lesebok som følger året, og så er det vel noen aktiviterer på det, men hvorfor kan de ikke bare få bo der de bor?

 

Jeg fortsetter å lete etter lokaler, jeg har i dag vært og sett på en kjeller uten vinduer der jeg når i taket (jeg er 1.60 høy) og ringt på at lokale som er uisloert og uten varme. Men der var det "p.t.en privatperon som mekket bil hver dag og i helgene". Hvem kan konkurrere med en privatsperson som mekker bil? Saken er: at: jeg har blitt bedt om å levere et forslag til utsmykningen på inngangspartiet til det nye regjerengskvertelet (mye e-er der!) og det er jo ikke akkurat hver gang man blir bedt om det i løpet av en livstid, så da var det bare å sprette champagnen, men det blir bare vanskeligere og vanskeligere å se for seg at dette er et forslag som blir levert, jeg kan jo ikke trylle heller. Jeg må faktisk ha en plass å jobbe. Og jeg bor i Kirkenes. Og det virker ukompatibelt. 

Men det var fint å ikke tenke på ukompatibiliteten en hel helg i Bergen. Nu: hverdag.

Kanskje ikke overflommende av vårtegn i sine 17 minus, men fint som det er!

Neimen hei!

Altså himmel og hav jeg har det så fint! Jeg tror ikke jeg har tenkt på Bergen ett eneste sekund siden jeg flyttet herifra, men jeg har jo bodd her like lenge som jeg bodde i Stockholm. Jeg kjenner Bergen ganske godt og det viser seg at Bergen har vært her hele tiden mens jeg har vært borte. Bergen er fin! Og en by endrer seg ikke så mye på tolv år, mye flytter jo på seg men grunnstrukturen er den samme, det er ikke som en leilighet som har hatt fire eiere siden siste gang du var der, Bergen er Bergen og jeg har minner bak hvert gatehjørne. 

Nå bor jeg på hotell. Det er fine men små rom, hodeputer med størrelse og fasthet som trappetrinn, og ekstremt lytt. De på naborommet snakker om følelser på bergensk. Det er sentralt og rommet har fin utsikt. I dag har jeg jobbet og handlet. På steder jeg har vært før. I morgen skal jeg ta fly hjem. Hvis jeg er heldig så får jeg sitte ved siden av en fisker som fisker i Båtsfjord og får lære om levende torsk på landbruk. Eller noe tilsvarende nytt og interessant.

Hvis jeg er ekstremt modig ber jeg om en flaske vi på begge flygningene og putter den i sekken. Jeg turte det bare på en av flygningene hit, men veldig glad for at jeg turte til slutt, for da hadde jeg en bittelitenflaske vin på rommet i går kveld.  

Bergen altså. Tenk at du er her enda med alle de tingene jeg kjenner så godt.