I morrest da jeg våknet kom det sol inn vinduene og jeg hørte måsen....måse? Kvitre? Hva gjør måsen? Kauke? Gaule? Skrike? Vrinske? nede ved fjorden, og er ikke det et vårtegn så vet ikke jeg, så besku da min forundring da jeg gikk på badet og det sto minus 21 på gradestokken. Hvordan henger dette sammen? Og upraktisk også, for de skulle ha skidag på skolen og minus 21 med en liten bris føles-som-minus68 er ikke perfekt når du skal passe på og ha oversikten over at 200 elever ikke forfryser kinn og tær. Og så må du gå på skitur i full ull- og boblebekledning, og det er ikke alltid så motiverende. Men eventyraktig vakkert utenfor vindene, det er det.
Jeg er nesten frisk, så godt som, jeg er bare så tungpustet. Ikke at det er vanskelig å puste, luften går inn, luften går ut, ikke noe problem, men hva gjør den når den er der inne? Ser seg om og drar igjen? Det har liksom så liten virkning å drive og puste inn og ut, det føles som om jeg gjør det feil på en eller annen måten og jeg har det konstant som om jeg akkurat har sprunget opp alle trappene og så kommet på at det jeg egentlig skulle ha var i kjelleren og så sprunget ned og så opp igjen for å skru av vifta på badet. Jeg får ikke pusten på plass. Jeg får den ikke til å utnytte sitt fulle potensiale.
En annen ting som også ofte skjer når jeg blir syk er at jeg blir vekselvarm som et annet krypdyr. Jeg har liksom ingen egen termostat. Jeg drikker én kopp te og så er jeg helt utslått og ligger og svetter i vår badstubefengte innetemperatur og så går jeg i gangen og trør i en smeltedam etter morgenens inn-og-ut etter skisko og solbriller og da må jeg ligge under to ulltepper. Nå høres dette kanskje ikke ut som nesten frisk, men jeg vil iallefall si mye bedre. Ikke syk, bare liksom litt feilprogrammert. Og sliten. Ihvertfall på vei oppover!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar