Ferdig med ferie, fremtiden lokker

Nå er jeg tilbake på jobb. Det var deilig å ha en ukes ferie som ikke var planlagt, den kjentes som åtte, og det er deilig å være tilbake, for jeg har ikke tid å ha åtte ukers ferie, og det har vært vannlekksje mens jeg var borte så noen måtte jo komme seg tilbake på jobb og oppdage det. 

Juhu.

Men nå er frakten sendt! Og det var ikke planlagt for den skulle sendes i uke 33 og jeg skulle få en mer presis dato og jeg hadde sagt, spesifikt til den som bestilte frakten, si at de ikke bare kan ringe meg fra bilen, og i dag ringte de og bare Æ sitt i bilen, du har ei frakt, e du der?

og da sendte jeg den bare for det er andre gang på under en uke at det skjer at de ringer fra bilen, og det hadde jo vært vannlekkasje, og det er kanskje bare å få ting ut av huset når det er sånn det skal være. Dessuten gir det meg større frihet til å dra på hytta. I uke 33. Og 32. I tilfelle de skulle funnet på å ringe fra bilen i uke 32.

Men de skulle pakke pallene i plast, etter avtale, og det var ingen som hadde tenkt på å ta med plast, så jeg måtte teipe litt hastig&hurtig, og de sa de skulle plaste nede på jobb, men hvem vet, og nå er det sendt. 

Nå skal jeg egentlig jobbe med kontrakter. Og diverse tyske, fordomsforfyllende nøyaktige dokumenter som skal til museer jeg jobber med. Jeg ser i kontrakten at de får selge teksten min videre til tredjepart, det pleier jeg ikke gå med på, men nå betaler de 12.000 da, som er det meste jeg har fått for en tekst noensinne. På den annen side, i teorien blir de da min egen konkurrent siden denne teksten baserer seg på et foredrag jeg ofte har. 

Jeg innser ved hjelp av den siste setningen der at det er på tide å utvide repertoaret. 

Nuvel, jeg må si nei på en måte som er bestemt men åpner for at de føler at vi forhandler men det må ende med nei likevel. Har sendt mailer og alle er på ferie. Dårlig fremdrift for meg her på kontoret.

Men det er så rotete! Det er så vanskelig å få orden på ting når det er så rotete. For nå er jeg flyttet opp. Til mitt nye ateliér. Og selv om alle tingene er her, er det jo ingen av tingene som er på riktig plass. På en måte føles dette friskt og nystartaktig! På en annen måte er det veldig vanskelig!

Planen, det er kanskje en dårlig plan, er å ta Jendor med på jobb i morgen, og så bruke morgendagen på å få litt mer orden på ting. Så kan han tegne på kanalplasten jeg har kjøpt inn for å sette i vinduet sånn at jeg slipper å møte blikket til en håndtverker i tilstøtende kontor hver gang jeg ser ut av vinduet. Og han ville drikke kakao, det pleier han å få når han er med på jobb. Og så kan vi ordne litt med tingene mine.  

Jeg hadde, i den planen, gjort meg ferdig med kontrakter og tekster i dag, og det har jeg ikke, så den holder ikke helt, men det er jo en torsdag i denne uken også. Og fredag egentlig, men da er det festival og stas i parken og det kanskje barnet burde fått gå på. 

 

Men først må han være med sin mor på jobb og rydde litt.  

Gjør og gjør ikke

Det var noen ting jeg ville ha utført i sommer og ingenting av det har jeg fått gjort.

Jeg ville avvikle den store salatkassen som har ramlet sammen, og bygd noen mindre, gjerne like store som vinduene som lå oppå salatkassen, for da blir det drivbenk om våren, men uansett noe nytt. På hjul! Naboen har salatbed på hjul. Og jeg vil lage dem av lekterne til den gamle verandaen som nå ligger borte i komposten og av den gamle salatkassen. Da burde jeg for det første fått dratt lekterne ut av komposten men de er helvettestunge. De må tørke før jeg går i gang. 

Jeg vil også bruke dem som bedkanter runt huset der vi ikke klarer å dyrke plen uansett og så skal jeg bare ha marikåpe i de beddene og det blir så strålende. 

Og så vil jeg bygge et lite veggdrivhus. På hjul! For det så jeg en annonse for. Og jeg har et sånt vindu, uten glass, stående i garansjen, men jeg kan sette inn kanalplast. Et sånt vindu som liksom åpner seg som et skap.

Og ingenting av det har jeg fått gjort og som sedvanlig er jeg ganske skuffet over meg selv og jeg må, virkningsløst, minne meg selv på at jeg har bare hatt en ukes ferie, i den uken har jeg tildels vært syk og det har vært jevnt tredve varmegrader og det er ikke så rart man ikke gidder å bale i komposten etter råtne stendere da. Men jeg skuler litt i retning meg selv likevel.

Nå kom sønnebarn inn døra, han var og fløy med drage på gressbakken ved Turisten, og så kom det så mange rein så det ble ikke plass, og om jeg kunne skremme dem vekk for ham. Dét skal jeg vel i det minste klare.

Normalen

Plutselig hadde jeg hatt en hel ukes ferie uten at det var planlagt eller egentlig ønsket, bare ønsket, men ikke egentlig mulig, men så ble det for varmt å gå på jobb, og så ble jeg hjemme, bare litt mailing, telefonering, et par turer innom kontoret, men i all hovedsak ferie, og uten barn. Så lenge har vi ikke vært uten barn siden han ble født. Det har vært veldig fint men sånn ca på fredag begynte det å føles litt tomt og så kom han hjem fredags kveld og i natt sov vi alle i kjelleren på en litt for smal madrass fordi det ikke er levelig på loftet i varmen, og nå er vi alle tilbake i det vanlige litt-irritert-på-hverandre-hele-tiden-moduset. 

Det er så mange ting man synes en niåring burde skjønne av seg selv. 

Det er så mange ting en niåring synes man bare kan la være å kjefte for. 

Men alt i alt er det greit å være tilbake i flokkmodus.

Det er varmt

Det er varmt. Jeg var innom på jobb, det er fortsatt tredve grader, men huseier var storfornøyd fordi det var 42 i går og nå hadde de fått den ned. 

Jaja. Godt jobba. Men 30 er også for varmt. Hallo?

 

Vi går fortsatt rundt og har ferie, det vil si at barnet er på annen plass, jeg vil ikke si at jeg har begynt å savne ham, men jeg har begynt å få dårlig samvittighet over at jeg ikke savner ham, og det er jo en start.  

Jeg er fortsatt veldig tett i bihulene. Det hadde vært fint om det kunne gått over snart. Men jeg nyter likevel ferien. Jeg sitter ute. Jeg vever. Jeg leser. Jeg leter etter skygge. Jeg spiser ting jeg kommer over.

I natt drømte jeg at jeg hadde drept pappa, mamma, Solemia, tante Jorunn og en fremmed baby, de to siste ved et uhell. Jeg tror jeg skulle sitte i fengsel i 28 år til tross for min forklaring om at nå var jeg ikke farlig for jeg hadde ikke noe å være sint for lengre. Jeg fikk ringe hjem til the Stig på fredager. Da jeg våknet var jeg sånn blanding av lettet over at jeg ikke trenger å forholde meg til dette, samtidig som håpløsheten hang litt i, sånn som det er med drømmer. 

Snart får vi middagsgjester. Vi skal grille. Jeg har vannet godt rundt grillen. I morgen vil jeg gå ut å spise for det er en måte å makse ferie på. På fredag kommer barnet hjem og jeg må tenke litt mer alvorlig på hvor lenge jeg kan gå her hjemme og slenge. Hvis jeg ikke kan evighetsslenge er det jo dumt å gå på jobb med en gang han kommer hjem. Så kanskje jobbe litt snart og spare opp et par dager. Men ikke i tredve grader. Jeg vet da sannelig. 

Nå må jeg spise is.

Slenger rundt

I dag er jeg ikke så syk og det er mindre synd i meg og vi har vært i byen og på vei ned traff vi to kompiser og så gikk vi på kafe med dem og så gikk vi på polet og så spaserte vi hjem, vi traff kukehelvetessnekkeren på veien men alle sier høflig hei, og vi har sittet på verandaen og spist salat fra egne bed til middag og vi prater og prater uten å bli avbrutt.

Jeg ringte mamma, mest for å snakke med mitt barn men han var ikke så interessert, så jeg snakka mest med mamma og sa guhd så fint det er å bare være oss to, vent litt sa mamma, jeg skal bare ta deg av høytaler. Haha. Huff. Men han hørte det nok ikke.

Mamma har litt av en jobb, søstra mi har nettopp fått en beibi og storesøstra til beibien er tre år og rasende, og mamma skal underholde familiens barnebarn på strak arm og den ene er søvløs (min) og den andre er rasende og utslitt og mamma er plutselig tobarnsmor igjen. 

Jeg og the Stig går bare rundt og koser oss. I kveld skal vi ta den lønningspilsen. 

I morgen skal vi også gjøre ingenting.

Endelig.

I går kom the Stig hjem. Det var veldig, veldig, veldig fint. 

Og med en gang ble det tusen ganger mer synd i meg, og jeg ble 46 ganger sykere, det er liksom ikke grenser når man bare får litt medlidenhet i stedetfor selvmedlidenheten. Det er som når man må litt på do, bittelitt, og så med en gang kroppen får øye på et toalett så er det NUH! Nånånå! Og man bare herregud for to minutter siden sa du at det ikke var noe hastverk, ro ned, men det er ikke sjangs å gå tilbake til må-litt-på-do.

I dag har the Stig klippet plena, og jeg har stort sett snytt meg. Vi gikk en liten tur opp til bunkersbyen, det er første gang i sommer jeg går uten å gå til jobb, føles det som. Og så gikk jeg og handlet, og lagte kaos, for jeg hadde kjøpt en pakke mozarella og den satt seg fast i båndet, og det ble som en veldig spent ballong, og ingen ville ta i den, jeg foreslo å stikke hull (ANDRE VEIEN) men de ville ikke ha mozerell ned i maskineriet, og til slutt fikk vi løftet på en del og løsnet alt, men da satte jeg fast fingrene for delen ble sluppet på plass for tidlig. Etterpå var det lang kø og transportbåndet hadde gått i stykker og også de der armene som sender varene til høyre eller venstre og det var den eneste kassen. Og da gikk jeg for selv om jeg var involvert, hadde det jo ikke lengre med meg å gjøre. Følte jeg. Og jeg hadde vondt i fingrene.

Egentlig skulle jeg og the Stig gå ned i byen og ta en lønningspils, men jeg har blitt helt sprengt i bihulene, så det frister ikke, men i morgen er jo atter en dag, og sannelig dagen etter der også. 

Det er morsommere å være to.

Men det blir rotete med en gang, så det er sagt.

Så er det jo også bare nok noen ganger.

Jeg holder jo på med denne flytten. Samtidig som jeg pakker utstilling. Flytten var egentlig ikke nå, for det passet så dårlig for meg, men nå ble den nå likevel. Og ikke vil jeg flytte, og ikke vil jeg flytte nå, men jeg prøver jo å være litt fleksibel.

Rommet jeg skal flytte til holder jevnt tredve grader. 

Jeg har vært veldig tydelig på at det ikke er akseptabelt. Det er huseier forsåvidt skjønt enig i. Men de evner liksom ikke gjøre noe med det. Jeg har vært tydelig på at jeg ikke flytter inn i et rom som holder tredve grader. Og jeg tror ikke de helt har trodd på det, eller engang hørt det, for jeg strekker meg jo vanligvis så langt. Jeg tenker på det som grei, men i deres verden er jeg nok mest en pushover. (OG DE HAR RETT). Så se for deg panikken da det i dag gikk opp for dem at jeg sluttet å flytte over for en stund siden. Atelieret mitt er ikke tømt. For på det nye atelieret er det tredve grader. Dette har de forsøkt løse ved å sette inn en aircondition-enhet OG sette svarte tjukke gardiner i alle vinduene som står i sola. Gjett om det hjalp. Nå henger det liksom en flere kvadratmeter stor radiator som holder mellom førti og femti grader (for jeg har målt) i hvert vindu og dette rommet, som er det eneste som har fått denne typen lystette gardiner, er det varmeste på huset. Og de vil ikke helt gå med på at det er en sammenheng. 

Så jeg sluttet bare å flytte. Fikk plutselig masse gjort med pakking av utstilling. Herregud så deilig.

Panikken ja. For på mandag kommer det firmaet som skal begynne å rive og pusse opp rommene mine, sånn at det blir klart til den nye leietakeren, i midten av august. Og det passer jo også så bra siden det er midt i kontorsmørøyet på huset, og folk kommer til å bli gale og sinte om de starter med betongboringen når alle er tilbake fra ferien.

Men jeg kommer ikke til å ha flyttet ut til mandag, sa jeg. For det er ikke klart der oppe. Dette har jeg vært tydelig på. 

Og, sa jeg, jeg tar ferie fra i morgen. 

Og jeg har ikke tenkt å være vrang. Men det er ikke jeg som har skapt dette problemet. Så de får løse det selv.

uuuiiiiiiIIIIIuuuuUUUUUiiiiiiiuuuu

Jeg er så stresset at det piper i ørene. Som en faksmaskin. Jeg trodde først det var noe hos naboen eller nede fra byen, men det var egenprodusert. Det er noe med det, både når man er stresset, og når man er gravid, skyldes alt Tilstanden. Åja håret løsner og du har vondt overalt og tungen er blå og det har vokst en arm ut av pannen? Heeeeelt normalt, du er jo gravid. Vi går ikke videre med det. Åja du har rykninger i tomlene og får ikke sove og det begynner å sprette tuija ut av bakken når du står i ro? Heeeeeelt normalt når man er stresset. Det er ikke noe vits å leite etter en annen årsak. 

Så jeg regner med det piper i ørene fordi jeg er så stresset. 

Jeg er fortsatt syk, men det kan også være at jeg føler meg så dårlig fordi jeg ikke sover. Jeg går og legger meg men sovner aldri, jeg planlegger og planlegger arbeidsdagene. Så sovner jeg, men våkner igjen, og tenker på vagt ubehagelige ting som jeg ikke får tak på. Så må jeg stå opp. 

På vei ned til jobb i dag var jeg i krigsmodus, jeg kranglet hele veien med personer i mulige situasjoner som kunne oppstå på jobb. Jeg er klar til å ikke være grei mer. Jeg vil ikke strekke meg. 

Vi heier alltid på folk som setter ned foten i situasjoner vi ikke selv er innblandet i. Det er vanskeligere å være den selv. Særlig når man alltid ser alt fra flere sider.

Nå skal jeg jobbe, jeg må utføre planene jeg la i natt. Det er eneste vei videre, tross alt. 

De don birget. 

Det går...sånn passe

 

Det ene bildet er fra lageret mitt, heldigvis står alt på paller i tilfelle vannlekkasjer, det andre er fra tegnesalen. Begge lekkasjene kommer fra en arbeider som tenkte at dette kunne han gjøre selv. 

Etterpå ble rørlegger kontaktet. Det var en vask som skulle fjernes. 

På det nederste bildet ser vi også tre esker med refleksfritt glass kastet oppå en tegnemaskin fra sekstitallet. Arvegods. Det gikk også sånn passe.

Plask plask plask

I dag forsøkte jeg å demme litt opp for selvmedlidenhetens elv der jeg gikk til jobb, sånn at den ikke skulle renne ned og oversvømme ateliéret en gang til. 

Men jeg innså at hadde det ikke vært for denne ateliérflytten på toppen av alt, så kunne jeg tatt noen dager fri i ny og ne. Det er mulig en annen type menneske hadde satt foten ned og sagt nei vet dere hva, nå har det vært så mye frem og tilbake og tull og dårlig prosess og kommunikasjon hele veien med denne flytten, ikke faen at jeg bruker en eneste dag med levelige utetemperaturer på dette. Jeg skal ha noen dager fri i løpet av sommeren!

Som jeg lengter etter å være den typen menneske. 

Det er sjelden man får noe igjen for å være grei. Men jeg har nå tenkt å fortsette med det jeg da. 

Det er 30 grader på det nye ateliéret, det går jo ikke, jeg har sagt at da betaler jeg ikke, og de har satt inn et sånn kjøletårn. Det bråker enormt, ENORMT, og jeg får vel gå opp og sjekke tempereaturen etter lunsj når sola kommer rundt, men i natt har det vært tretten grader ute, kjøletårnet har stått på 20 grader i et døgn snart, og jeg er nede i 25 grader. Det er også for varmt. Jeg sitter jo ikke stille og jobber. 

På tegnesalen er det kjøligere, men oppdaget i dag at det er innsyn rett inn fra kontoret til jobbemennene. Og jeg som hadde gledet meg til å ha det litt mer privat. Ikke føle at noen stirrer meg over skuldra hele tiden. Det er like mye innsyn der som det er nede i akvariet jeg sitter i nå. Kan selvsagt dekke til vinduene. Men det var jo ikke det jeg ville. 

Nå renner snart selvmedlidenhetens elv inn og oversvømmer noe her. 

Fikk en skikkelig lunken anmeldelse av en hovedstadskritiker i dag, jeg har lenge irritert meg sånn over anmeldelsene hennes og har sluttet å lese dem for lengst, hvilket også har irritert meg, for jeg liker å lese kunstkritikker, men klarer ikke hennes, og innså at jeg skal vel ikke begynne igjen i dag når det er meg det går utover, og så fikk jeg en melding fra en kompis der det sto "noen må stoppe den kua snart" og da lo jeg så jeg fikk kaffe i nesa. Hahaha. 

 

Akk ja. Denne kua må pakke en utstilling, i en kasse som er stjålet. Det er jo sin egen type utfordring. 

Og ikke pakk dem bort

 

Atelieret mitt i morrest. Tre vannskadde verk, kunne vært verre, men det er nå noen dagers arbeid det da.

Fram med gråtekoret, fiolinene, lommetørklene og kanoen

I dag kunne jeg like gjerne tatt kanoen på jobb, og padlet på den elven av selvmedlidenhet som strømmer etter meg. På jobb hele sommerferien. Syk og på jobb i sommerferien. Syk og gående kilometer etter kilometer til jobb i sommerferien. Syk på vei til jobb i sommerferien for at utleier ikke skal få stressutslett over utsatt flytting enda det jo er deres dårlige planlegging som har satt oss i denne situasjonen og jeg ikke kommer til å få et eneste ekstrapoeng hverken fra huseier eller den himmelske komitte for gode dyder fordi jeg stiller syk på jobb i sommerferien. 

Nuvel. Jeg vet ikke engang hvor kanoen ER. Og det hjelper ikke til hundre prosent med den distansen av ironisk selvmedlidenhet, jeg synes ekte synd i  meg selv som ikke får fiske eller plukke bær eller spise jordbær eller være sammen med familien, bare jobbe jobbe. Og så kommer vinteren. Den lange mørke vinteren. 

 

Så der er jeg da.  

Men på torsdag kommer the Stig hjem, da skal han kjefte litt på meg fordi jeg ikke har klipt plenen men kanskje være litt fornøyd med at jeg har malt badegulvet, og forhåpentligvis er jeg frisk, og forhåpentligvis har jeg kommet så langt på vei med flytting og pakking av utstilling at vi kanskje kan ta noen dager fri. Hvis the Stig har tid, han har jo hatt tre uker sommerferie. Men kanskje. 

For the Twig skal være hos mormor i Oslo i en uke og vi har aldri vært en uke uten ham før, så det kan jo bli fint. Og rart, men fint.

Meh

Nå ble jeg sur, for jeg ble syk, og det er helg og strålende vær og hvem vil vel ligge inne da, jeg vil ut i hagen og arbeide, men i det minste har jeg sittet på verandaen og lest en bok. Det går jo an. Jeg trodde ikke det kom til å gå an hverken i går kveld eller da jeg våknet i morrest men det går an. 

Om jeg ikke er frisk på mandag kommer huseieren der jeg har ateliéret til å få stressutslett for de vil virkelig virkelig gjerne at jeg blir ferdig med flytten og jeg er ikke motstander av å bli ferdig med flytten, men mitt eget arbeid først, og det har jeg sagt, og nå blir det 1) bli frisk 2) mitt eget arbeid og 3) flytte, og ingen liker å få tredjeplassen. Nuvel. Lite å gjøre med det. Annet enn å håpe at jeg blir fort frisk i motsetning til vanligvis, mest på grunn av 2).

Og så snakket jeg med en kompis og han sa at i likhet med kunstnere i kontorkomplekser der de er den eneste som driver innenfor sitt fagfelt, så er også fliseleggere redde for at folk skal valse inn og ødelegge dagens arbeid. Så da har vi et lite lag. 

 

Fengs huuuuuiiiiiiii

I dag har jeg bare jobbet med flytten. Det vil si det har jeg jo ikke, men jeg har ikke pakket utstilling. 

Det er ikke så mye igjen her nede, men jeg pakker ikke resten før det er klart der oppe.  

Jeg går avogtil litt i kræsj med han som leder jobbemennene her på kontorkomplekset, han vil jeg skal gjøre meg ferdig med å flytte ut, jeg sier at jeg først og fremst må jobbe jobben min, han sier at de må få jobbe sin jobb- og nå har jeg begynt å si at akkurat dét får han ta med noen andre. For det får han jo.

Tegnesalen blir ganske ok, jeg har ikke begynt på ateliéret. Det haster minst. Men det er såklart akkurat én cm for smalt, eller en halv er det kanskje, til at jeg får trykket inn tre arbeidsbord på langs. Det hadde gått hadde det ikke vært for en kontakt i veggen. 

Nå er det ett bord igjen her nede, og det hadde vært deilig å bare skippe det, for nå kommer jeg til de fleste vinduene og jeg hater nå alle vinduene liksom er sperret av, jeg får vondt i fengshuien, men jeg trenger det egentlig så me lyt sjå. Det gjør vi jaggumeg ja.

Og jeg har snudd arbeidsbordet her nede! Nå sitter jeg ikke lengre med ryggen mot døra! Det var helt utrolig deilig. Jeg hørte meg selv sukke av glede. Det gikk ikke før på grunn av alle de andre arbeidsbordene, men nå har de jo flyttet. Mmmmh. Ikke ryggen mot døra. Tror jeg skal prøve å videreføre prinsippet til det nye tegnekontoret.

Og så har jeg sendt en streng mail igjen, jeg lurte på om jeg skulle vente til jeg hadde spist før jeg sendte den, men valgte å ikke gjøre det for der og da synes jeg all min harme var berettiget. Det var et verk som var så utrolig dårlig pakket, og hadde det gått galt hadde det vært uerstattelig. Jeg hadde sendt det i egen flight, men det var plukket fra hverandre og alle delene var slengt i den store kassen med de andre verkene til utstillingen, (flighten kom tom), laust med planker og andre biter, og det er en utrolig modig måte å transportere hundre år gamle hvalbein på. OG nå må jeg sette sammen verket på nytt. Så unødvendig. 

Nå gruer jeg meg litt til svaret da. Hvis de er sur tilbake. Skulle ha spist.

Samtidig, ÆRLIG TALT.  

 

I morgen skal jeg pakke utstilling igjen, for nå har jeg jo to tomme kasser. Når jeg føler meg trygg på fremdriften der, skal jeg tømme resten av ateliéret. Det bli jo også deilig å bli ferdig med det, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å få fjorten tusen skritt om dagen når jeg ikke lengre har to ateliérer i to vidt forskjellige fløyer av et gammelt sykehus?

Tro hvorfor jeg avinstallerte skrittelleren på den gamle telefonen. 

men når man maler baderomsgulv

 så er det veldig lurt å male i bare trusa. Er man alene hjemme så er man osv.

Og så er det veldig lurt å ha satt opp vinduet, fordi badet ligger rett ved soverommet

og tilsammen blir det dumt, for finnmark, finnmark, dere vet, mygg.

Herr eh GUHD 

og ikke klæsje med malekosten overalt men herregud

Og jeg burde satt opp håret for det er ikke så lett å plukke opp korketrekkerstrå fra våt maling mens man skynder seg å bli ferdig og det er mygg overlt og nå må man male der og der og der på nytt for nå er det korketrekkerspor der og 

nå har jeg malt fem strøk. De to første riktignok i 2017. Men fem strøk. Og underlig skjoldete ble det, men ikke lengre en renne av Plumbo over hele gulvet, så det er bedre, men perfeksjon ble overgitt på et tidspunkt.

Jeg gjør det jeg skal da får jeg ikke gjort det jeg skal mhm mhm beibi beibi

I dag våknet jeg før alarmen ringte (enda en ting jeg savner fra Samsung: når du begynner å pille på telefonen før alarmen ringer, spør den deg alltid om du kanskje er våken og vil slå av kommende alarm? og så slipper du å pile ut av dusjen å skru den av når den ringer)

og så sto jeg opp og bare malte badegulvet. For så effektiv er jeg. Og så gikk jeg på jobb. 

Jeg blir litt i stuss av den der gulvmalingen, som heter Gulvmaling, for den er overmalbar etter åtte timer men man kan ikke stå på den før etter 24. Hvordan maler dere gulvene deres? Hengende fra taket?

A ja. Nå er det gjort. 

Det vil si jeg vil vel ha inn et par strøk til. SÅ er det gjort. Enten etter 8 eller 24 timer. Og ti poeng til meg som kom på, før jeg hadde malt hele gulvet, at jeg måtte raske med meg tannbørsten og lignende ut av badet. 

På jobb er jeg også litt i stuss, for jeg pakker en utstilling, men jeg er helt fri for ting å pakke den i, men jeg må jo pakke, så jeg står bare forvirret på gulvet og ser på ting. Og så tenker jeg, hvis jeg bare hadde hatt den kassen sånn og sånn, så kunne den lange pinnen gått inn i der. Men jeg har jo ikke den lange kassen så jeg må kanskje slutte å tenke sånn på det? Det slutter jeg ikke med. Ingen vei kommer jeg.

Istedet har jeg skrevet på en tekst, til tyskerne, og det må jo gjøres, men det gjør jo at jeg ikke pakker, og da klarer jeg å bli litt stresset over det. Jeg må jo pakke! Og så har jeg jo skrudd på skritt-telleren på telefonen, og har, som man skal bli, blitt helt hektet på det, og hva når jeg sitter hele dagen, da får jeg jo ikke nok skritt?! Som er hva? Hva er nok? Hvor skal jeg?

Foreløpig har jeg gått 10031 skritt og da har jeg jo ikke enda gått hjem fra jobb, så jeg sitter kanskje ikke like mye som jeg tror. OG jeg har fått skrevet teksten. Det vil si jeg må nok redigere en god del. Og rette feilstaving. Den er på engelsk. I love write inglish.

Nå er flytten mellom ateliérer ganske godt i gang, det vil si at nå har jeg to helt kaotiske atelierer og jeg tror at fremgangen i pakkingen kommer til å komme i gang igjen når ikke alt er like kaotisk for da får jeg frigjort litt kasser. Men det holder litt hardt å skulle ta seg fri for å drive med interiørting og pynt og ommøbelering når jeg både må pakke og skrive. 

Jeg sitter liksom fast i meg selv. Jeg er mitt eget spindelvev. 

Og så går jeg hjem, snart, da skal jeg se om den matten jeg flekkfjernet har tørket, jeg lot nattens styrtregn skylle den ordentlig, og så har det vært sol og tørkevær, og derefter skal jeg male litt badegulv, hengende fritt i luften, og så hadde jeg fått gavekort på bokhandelen av svigermor i jebbush, og der var jeg i helgen, og jeg går jo alltid etter norske bøker, kanskje etter min tid i utlaandet, og så tenke jeg, herregud, jeg har fått sånn blekkspruthjerne, jeg klarer ikke samle meg om noe, det er mobilen sin feil, men vet dere, herregud, norske bøker, så kjedelig. Sosialrealisme! Nynorsk! Heldigvis hadde jeg kjøpt noen skrevet av utenlandske forfattere også, på originalspråk, for herregud, vet dere, oversettelser til norsk, så dårlig ofte, så nå gleder jeg meg til å komme hjem og lese litt bøker igjen. Ikkenorske. 

OG pille litt på mobilen. Såklart. Men ikke samtidig. 

 

Men på et punkt skiller det seg ut

Det å være kunstner er ikke så ulikt andre jobber. Man jobber jobben, avogtil lager man noe og avogtil sender man regninger og holder på med administrative ting. Noen ganger er det gøy, noen ganger er det bare jobb. Noen ganger er man flink, andre ganger mer blæh.

Men på et sted tror jeg at min jobb skiller seg fra de fleste andres jobber og det er den evige frykten for at noen skal valse inn og bare ødelegge det jeg jobber med. For det skjer stadig vekk. Hvor ofte skjer det på din jobb at noen bare kommer vandrende inn på kontoret ditt uten å banke på, for så å se seg omkring mens de trør på tingene dine? Jeg vil tro at de fleste ikke har opplevd dette. Jeg har opplevd det flere gang bare i sommer. Dette handler såklart litt om at jeg er den eneste i min bransje i et stort kontorkompleks, der enkelte deler ikke er utleid, men likevel, se for deg at du har kontor i et stort kontorkompleks der enkelte deler ikke er utleid, du er den eneste i din bransje, og plutselig står det en mann inne på kontoret ditt, han går rundt, han ser på ting, han tar på ting, han trør på ting. 

Jeg blir litt irritert når det skjer. 

Flekkfjerningsfest

Avogtil, når huset er rotete og familien masete og jeg har gått over min egen sperregrense hva antall tanker i hodet samtidig gjelder, fantaserer jeg om å ha et eget lite hus på en fjellhylle, eller en leilighet i New York eller noe annet EGET OG ENSOMT. Og ryddig og pent. I en virkelighet der jeg har på andre klær enn arbeidsklær hver dag.

Men nå har familien vært borte i en uke, og fiiii faaaaan, det er mest kjedelig. Det kan være litt kjedelig å være sammen med dem og, men på en helt annen måte, på en annen og mye mindre slitsom måte. Jeg kjeder meg enormt her i min ryddige ensomhet.

Selv om det er ryddig her. Altså. Og jeg har fått båret ut gulvteppet jeg fikk av mamma men som var flekkete og gammelt. Nå har jeg hatt flekkfjerningsfest på verandaen, for det var meldt regn, sånn at regnet skulle skylle ut eddiken og bakepulveret, men det gjorde det ikke da. Men vi har jo vann innlagt i kraner og rør og vaskebøtter og naler også så det går vel bra. 

Jeg snakker ikke med så grusomt mange mennesker i løpet av dagen, men jeg prøver å ta lunsj når andre mennesker gjør det sånn at jeg skal få hatt minst et par samtaler som ikke er med meg selv i løpet av mine våkne timer. Jeg traff også et menneske som jeg føler er på lag med oss på bunnen av hierarkiet der ute på kontorkomplekset, han skulle hjelpe meg med en sak ingen andre gidder å ta ansvar for (og det er ikke hans ansvar heller) og så sa han, du ser godt ut, du har gått ned i vekt, og jeg ble glad, for det tror jeg også at jeg har, jeg går jo tross alt mellom syv og ti kilometer om dagen, så når jeg kom hjem fant jeg fram badevekta, og jeg har gått OPP et kilo. 

Juhu. Så demotiverende. Jeg tenkte kanskje det er noe feil med batteriet (for det er det, den lyser LO og man må gå opp og ned førtini ganger) men den viser det samme hver gang: Fortsatt en stuttjukk liten same. Litt stuttjukkere enn før faktisk. 

Muligens litt sprekere? Etter mine åtte kilometer på jobb i dag var jeg ikke så peise ferdig som jeg vanligvis er, og har satt i gang med småprosjekter. Men jeg merker at de må være litt fysiske. Jeg har jo masse greier jeg skal veve, og en Family Link jeg må få avinstallert sånn at telefonen, eller Google egentlig, lar meg flytte fra Sverige og nok en gang laste ned norske apper (har bare bodd hjemme i åtte år)  men da må jeg ha ro i hodet og av en eller annen grunn er det dét ensomheten har tatt mest kål på. 

Eller kanskje det er jobbstresset, når jeg tenker meg om, klarer ikke helt å roe ned. Det er helt ok, sånn er det jo. Jeg gjør noe med det, jeg går på jobben hver dag og jobber. Etterhvert blir ting gjort. 

Jeg burde malt baderomsgulvet også mens de er borte, kom jeg på nå. Det har blitt litt flekkete og så hadde noen en plumboulykke der halve gulvet rant bort, eller, fargen, vi ser ikke rett gjennom gulvet og ned på kjøkkenet, men vi ser på fargen som var før vi malte det, og nå når alle er borte er det vel tiden til at det kan få tørke i fred...det var lurt! Må bare avfette det først, det er litt styr og føler alltid at jeg ikke er nøye nok med sånne jobber. Og! Da kan jeg ta ut plastmatten fra badet og vaske den. Ok, ferdig med å kjede meg. Planer er så bra mot kjedsomhet.

TotalSøndag

I dag er jeg hjemme, jeg slapper av, jeg hadde tenkt å arbeide litt i hagen og dybderydde litt, dere vet, når man går gjennom et ellers ganske ryddig hus og tar tak i alle de tingene som bare har blitt liggende eller stående (vasene på benken under hylla der vasene skal stå, hente krakk, få dem på plass)(plantelyset som ligger i baljen med ladere og stikk, bestemme hvor det har sin faste plass når det ikke er i bruk)(oljebuksa som passer en seksåring vi ikke lengre har som henger bak alle arbeidsklærne i gangen, vaske, gi bort?kaste?), men så ble det ikke så mye av hverken det ene eller andre, jeg trente litt og vasket håret etterpå, og så forsøkte jeg å potte om noen tomater, men det er liten kuling ute, og de drar alle steder mens jeg holder andre ting fast, så nei, ikke ideelt, og da har det blitt mest til at jeg slapper av og det har jeg vært ganske flink til.

Herremin så mye udyr det er på alt i år. Burde gi opp grønnkålen. Er ikke der enda. Den er et filigransarbeid.

Søstra mi hadde termin i går, men Sebbe er ikke kommet enda, så kanskje vi er to i familien som er ganske flinke til å slappe av. Det er jo fint.

På vei mot noe nytt som er like gammelt

Hadde litt tenkt å jobbe halv dag i dag, men hva skal jeg egentlig hjemme, der er det jo ingen. På jobb jobber jeg jobben samtidig som jeg fortsetter å flytte ateliéene mine. Ingen turister stoppet meg på veien og ville vite om jeg var herfra i dag. 

Jeg er smart, og tømmer begge rommene mine, som ligger vegg i vegg, i samme fart. For om jeg tømmer det største helt, kommer noen til å begynne å jobbe der, mer betongboring, saging og riving, og da blir det ikke arbeidsro på det gjenstående ateliéret, og jeg må ha arbeidsro, det er rapporter som skal sendes inn og tekster som skal skrives osv, så muligheten for arbeid må ikke annuleres. Før det nye ateliéret er klart. Da kan jeg ha arbeidsroen der. Jeg har bærehjelp, det er noen ungdommer på sommerjobb, de er faktisk tildels kjempeflinke, de fyller kanskje ikke pallen helt opp før de triller den avgårde, men når de kommer ned fra det nye atelieret der de har plassert alle tingene, har de av seg selv filmet hvordan de har gjort det og tenkt helt rett. 

Jeg vet ikke helt om jeg vil at de skal flytte tegnekommode og tegnebord, vi får se. Det er litt mer tenking og fikling for å få dem hele avgårde og på plass. Og mer av en katastrofe om det går galt, det er vel mest det.

 

Det er ikke helt rent der oppe, og når man sier hva med det hjørnet DER, skal ikke det vaskes, så blir det hjørnet vasket, men ikke de to skitne kvadratmetrene ved siden av og sånn gidder man ikke holde på. 

Det har også kommet masse svarte flekker på gulvet, det ser ut som noen har spøla der oppe, og jeg vet ikke om jeg gidder å forklare og argumentere for hvorfor det må bort og jeg ikke vil ha et sånt gulv, når jeg ellers er helt ok med røff standard. (Men når jeg fotograferer verk, som står på gulv, er det veldig forstyrrende med sånne svarte ringer overalt.)

Funderer på å sende ut en føler og drikke vin med en kompis i kveld, samtidig, hvordan vet jeg om dette er noe jeg vil i kveld? Livet i fremtiden, vanskelige greier.

Får se hva jeg får gjort med det i løpet av dagen da

Jeg er egentlig blid, for jeg ble nok en gang stoppet av bortkomne turister og spurt om jeg er herfra, og så fulgte jeg dem til Andersgrotta og jeg fikk briljere med mine lokalkunnskaper. Perfekt start på dagen. Og på vei videre så jeg rester av sirkuset som for videre i går, en perfekt sirkel i grusen med sagflis i, og det er jo bra at sirkus reiser rundt, selv om jeg var mest irritert da de var her for en gangsti er jo ikke noe annet en en parkeringsplass waiting to happen, det er det den EGENTLIG vil være, og når sirkuset bruker ganstien til parkeringsplass må jeg ut i buskaset og bli våt på vei til jobb, men hørte det var en bra forestilling. Og så er jeg litt seint ute siden jeg har fulgt turister tilbake på rett vei, og derfor kommer hurtigruta inn fjorden når jeg går forbi hurtigrutekaia, og der står det masse folk og venter og ser på. En mindre båt av noe slag er også på vi innover så sjøsprøyten står.

Og på andre siden står det tett i tett med bobiler, OG HVA GJØR DE HER, ja velkommen altså, men Kirkenes? 9 grader og regn? Og bobiloppstillingen midt på grusmoloen klemt inn blant aluminiumsbunkerser og metallhaller? Herregud. Og jeg er også et stikk misunnelig på at de får være på ferie men ikke så mye nå som de kom hit og må lide sammen med meg. 

Og egentlig er jeg altså blid, men så blir jeg sur på iphonen min som ikke bare kan være enkel og grei og laste opp bilder sømløst, og alle de tusen småtingene jeg savner fra samsung (bare det at samsung forteller deg hva slags lader du har plugget den i, superrask lading, 37 minutter til fulladet, lading, 2 timer og 54 minutter til fulladet, den beskjeden savner jeg, og tusen andre småting, men det er småtingene som gjør telefonen, for alle kan de ringe) og så blei jeg sur igjen for en ting som jo var mye mindre en de bra tingene, men herregud iphone, skjerp deg. Bildene mine? Last opp?

OG familien har stukket av med euraxen, viste det seg i natt. 

Men jeg burde være blid. For det er mye gøyere.

12847s / 7,25 km

Når jeg kommer hjem fra jobb viser skritt-telleren på telefonen vanligvis at jeg har gått ca 7 km. Aldri mindre enn seks. Nå er jo ikke dette et maraton akkurat, og jeg kan vel heller ikke måle meg med en jordmor på en gjennomsnitlig halvstengt fødeavdeling om sommeren, men syv kilometer er nå syv kilometer da. Selv om jeg har gode arbeidssko, er jeg ganske mør i bena når jeg kommer hjem, særlig i skrot-knærne, og jeg har egentlig ikke fryktlig lyst å gå så mye mer den dagen. Iallefall ikke om det er styggvær og kaldt, og jeg bor jo i Finnmark. Hvis det er finvær er jeg stort sett ute i hagen og fikser noe, for man må jo være ute når det GÅR, til tross for møre ben, men igjen, Finnmark.

Jeg får altså ikke gjort så mye etter arbeidstid. Det er litt dumt. For jeg liker best å gjøre. Nå blir jeg sittende å se på tv, og det synes jeg egentlig er fryktelig kjedelig.  

I helgene er den der bevegelsesappen bekymret, for da går jeg gjennomsnittlig 87 skritt og det er mindre enn en ultraortodoks jøde på sabbaten, og appen tror jeg er død og lider av full organsvikt, men jeg drasser bare ikke med meg telefonen overalt. Den ligger på et bord og teller ingenting. Jeg har ikke sånn armband, så de syv kilometrene jeg labber avgårde når jeg er på jobb, er mens jeg har telefonen i lomma. Jeg har jo rom overalt på bygget så det er greiest å ha den med. Den teller jo dessutene skrittene mine. 

 

Det høres kanskje ut som jeg er et sunt menneske, men i følge anbefalingene fra det offenlige Norge, er jeg anpusten alt for lite av tiden. Jeg går litt fort til jobb, men jeg vil samtidig ikke være helt utsvetta når jeg kommer fram, det er jo ingen garderobe her og jeg skifter i et kott uten dør, så minst mulig omskifte, og når jeg går hjemover prøver jeg også å få opp farten, men da er jeg ærlig talt allerede ganske sliten. Så helsegevinsten er visstnok ikke der heller. Jeg er bare sliten, ikke sunn. Jaja. 

 

Nå venter jeg på flere transportkasser, som kommer med en utstilling som har vært i Oslo, og da hadde det jo vært fint å få begynt på den satans ateliérflytten i mellomtiden, som ikke blir noe av fordi de aldri gjør det nye ateliéret klart, men har du sett, nå er det i gang der oppe, og enorme medisinske maskiner i størrelsesorden lite kjøkken har nå blitt flyttet til en annen plass og gulv skal vaskes og lekke toaletter fjernes. Da kan jeg begynne å flytte pinne for pinne. Gå mellom det nye og det gamle ateliéret, istdetfor rundt inne på prosjektaateliéret, som har sørget for mine syv km hittils. Dette med syv km er helt uten å gå inn for det, bare så det er presisert. Det er resultetat av en ganske vanlig arbeidsdag. Man labber litt hit og dit. Man pakker pinner. Man har glemt noe på et ateliér man ikke befinner seg på i øyeblikket.

Og så har jeg litt kontorarbeid som skal gjøre også, det bare sitter så sinnsykt langt inne av en eller annen grunn, for det er jo deilig å sitte ned en gang i blant også, men det har vært litt stopp i effektiviteten mens jeg sitter. Jeg vil bare sitte når jeg sitter, virker det som.  

Bortsett fra når jeg kommer hjem, da vil jeg helst ikke sitte i det hele tatt, jeg vil vaske vinduer, men det blir det ikke til.  

Det er litt kjedelig å være alene hjemme.

I dag skal jeg ringe the Twig og the Stig og høre hvordan de har det på ferie. Det gleder jeg meg til.

 

 

 

 

Joda, det er jeg

I dag er det meldt masser av regn, det har ikke startet enda men jeg er klar, jeg har gått til jobb i fullt regnhyre, min fantastiske BRGN-kåpe, goretexbukser og tørre sokker i sekken, for jeg skal jo gå hjem også sant. Og på vei ned til jobb ble jeg stoppet av en svensk dame som ville vite veien til Wesselborgen, men midtveis i spørsmålet stoppet hun seg selv og så på meg og sa: ER du herfra?

og jeg klarer ikke finne ut av om jeg er fornærmet eller overbegeistret over komplimentet.

Jeg tro kanskje hun var vikarsykepleier. Det kommer en del sånne svenske eldre damer for å jobbe på sykehjemmene i kommunen om sommeren. De får stort sett jobbe mest sentralt for selv om det finnes en viss forventning, på papiret iallefall, om at de skjønner nordnorsk flytende, så er de ingen forventninger til finsk- eller samiskkunnskaper.

På jobb var det sprayet en svær oransje X på døra inn til korridoren min, og i den andre enden av korridoren drev to jobbemanner og demonterte den andre døra, og jeg vet ikke, jeg håper det stopper der og at de ikke har tenkt å pusse opp hele korridoren før det er gjort klart til flytting av meg, for nå er jeg hjemme om sommeren for å jobbe og da forventer jeg faktisk at jeg får jobbe og ikke må sitte i betongboring og banking og pussestøv en hel sommer. 

Det ordner seg sikkert. Men jeg kjenner at min umiddelbare reaksjon er irritasjon, og en forventining om at noen har tatt seg til rette over hodet på meg igjen. 

Jaja. Snart har jeg kuratorbesøk*. Jeg har glemt å kjøpe kjeks. Vi skal stå i betongboringen og samtale om kunst.

(Curator, person som jobber i kunstbransjen, ikke i sosialvesenet)