Endelig.

I går kom the Stig hjem. Det var veldig, veldig, veldig fint. 

Og med en gang ble det tusen ganger mer synd i meg, og jeg ble 46 ganger sykere, det er liksom ikke grenser når man bare får litt medlidenhet i stedetfor selvmedlidenheten. Det er som når man må litt på do, bittelitt, og så med en gang kroppen får øye på et toalett så er det NUH! Nånånå! Og man bare herregud for to minutter siden sa du at det ikke var noe hastverk, ro ned, men det er ikke sjangs å gå tilbake til må-litt-på-do.

I dag har the Stig klippet plena, og jeg har stort sett snytt meg. Vi gikk en liten tur opp til bunkersbyen, det er første gang i sommer jeg går uten å gå til jobb, føles det som. Og så gikk jeg og handlet, og lagte kaos, for jeg hadde kjøpt en pakke mozarella og den satt seg fast i båndet, og det ble som en veldig spent ballong, og ingen ville ta i den, jeg foreslo å stikke hull (ANDRE VEIEN) men de ville ikke ha mozerell ned i maskineriet, og til slutt fikk vi løftet på en del og løsnet alt, men da satte jeg fast fingrene for delen ble sluppet på plass for tidlig. Etterpå var det lang kø og transportbåndet hadde gått i stykker og også de der armene som sender varene til høyre eller venstre og det var den eneste kassen. Og da gikk jeg for selv om jeg var involvert, hadde det jo ikke lengre med meg å gjøre. Følte jeg. Og jeg hadde vondt i fingrene.

Egentlig skulle jeg og the Stig gå ned i byen og ta en lønningspils, men jeg har blitt helt sprengt i bihulene, så det frister ikke, men i morgen er jo atter en dag, og sannelig dagen etter der også. 

Det er morsommere å være to.

Men det blir rotete med en gang, så det er sagt.