Jeg er så stresset at det piper i ørene. Som en faksmaskin. Jeg trodde først det var noe hos naboen eller nede fra byen, men det var egenprodusert. Det er noe med det, både når man er stresset, og når man er gravid, skyldes alt Tilstanden. Åja håret løsner og du har vondt overalt og tungen er blå og det har vokst en arm ut av pannen? Heeeeelt normalt, du er jo gravid. Vi går ikke videre med det. Åja du har rykninger i tomlene og får ikke sove og det begynner å sprette tuija ut av bakken når du står i ro? Heeeeeelt normalt når man er stresset. Det er ikke noe vits å leite etter en annen årsak.
Så jeg regner med det piper i ørene fordi jeg er så stresset.
Jeg er fortsatt syk, men det kan også være at jeg føler meg så dårlig fordi jeg ikke sover. Jeg går og legger meg men sovner aldri, jeg planlegger og planlegger arbeidsdagene. Så sovner jeg, men våkner igjen, og tenker på vagt ubehagelige ting som jeg ikke får tak på. Så må jeg stå opp.
På vei ned til jobb i dag var jeg i krigsmodus, jeg kranglet hele veien med personer i mulige situasjoner som kunne oppstå på jobb. Jeg er klar til å ikke være grei mer. Jeg vil ikke strekke meg.
Vi heier alltid på folk som setter ned foten i situasjoner vi ikke selv er innblandet i. Det er vanskeligere å være den selv. Særlig når man alltid ser alt fra flere sider.
Nå skal jeg jobbe, jeg må utføre planene jeg la i natt. Det er eneste vei videre, tross alt.
De don birget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar