Flekkfjerningsfest

Avogtil, når huset er rotete og familien masete og jeg har gått over min egen sperregrense hva antall tanker i hodet samtidig gjelder, fantaserer jeg om å ha et eget lite hus på en fjellhylle, eller en leilighet i New York eller noe annet EGET OG ENSOMT. Og ryddig og pent. I en virkelighet der jeg har på andre klær enn arbeidsklær hver dag.

Men nå har familien vært borte i en uke, og fiiii faaaaan, det er mest kjedelig. Det kan være litt kjedelig å være sammen med dem og, men på en helt annen måte, på en annen og mye mindre slitsom måte. Jeg kjeder meg enormt her i min ryddige ensomhet.

Selv om det er ryddig her. Altså. Og jeg har fått båret ut gulvteppet jeg fikk av mamma men som var flekkete og gammelt. Nå har jeg hatt flekkfjerningsfest på verandaen, for det var meldt regn, sånn at regnet skulle skylle ut eddiken og bakepulveret, men det gjorde det ikke da. Men vi har jo vann innlagt i kraner og rør og vaskebøtter og naler også så det går vel bra. 

Jeg snakker ikke med så grusomt mange mennesker i løpet av dagen, men jeg prøver å ta lunsj når andre mennesker gjør det sånn at jeg skal få hatt minst et par samtaler som ikke er med meg selv i løpet av mine våkne timer. Jeg traff også et menneske som jeg føler er på lag med oss på bunnen av hierarkiet der ute på kontorkomplekset, han skulle hjelpe meg med en sak ingen andre gidder å ta ansvar for (og det er ikke hans ansvar heller) og så sa han, du ser godt ut, du har gått ned i vekt, og jeg ble glad, for det tror jeg også at jeg har, jeg går jo tross alt mellom syv og ti kilometer om dagen, så når jeg kom hjem fant jeg fram badevekta, og jeg har gått OPP et kilo. 

Juhu. Så demotiverende. Jeg tenkte kanskje det er noe feil med batteriet (for det er det, den lyser LO og man må gå opp og ned førtini ganger) men den viser det samme hver gang: Fortsatt en stuttjukk liten same. Litt stuttjukkere enn før faktisk. 

Muligens litt sprekere? Etter mine åtte kilometer på jobb i dag var jeg ikke så peise ferdig som jeg vanligvis er, og har satt i gang med småprosjekter. Men jeg merker at de må være litt fysiske. Jeg har jo masse greier jeg skal veve, og en Family Link jeg må få avinstallert sånn at telefonen, eller Google egentlig, lar meg flytte fra Sverige og nok en gang laste ned norske apper (har bare bodd hjemme i åtte år)  men da må jeg ha ro i hodet og av en eller annen grunn er det dét ensomheten har tatt mest kål på. 

Eller kanskje det er jobbstresset, når jeg tenker meg om, klarer ikke helt å roe ned. Det er helt ok, sånn er det jo. Jeg gjør noe med det, jeg går på jobben hver dag og jobber. Etterhvert blir ting gjort. 

Jeg burde malt baderomsgulvet også mens de er borte, kom jeg på nå. Det har blitt litt flekkete og så hadde noen en plumboulykke der halve gulvet rant bort, eller, fargen, vi ser ikke rett gjennom gulvet og ned på kjøkkenet, men vi ser på fargen som var før vi malte det, og nå når alle er borte er det vel tiden til at det kan få tørke i fred...det var lurt! Må bare avfette det først, det er litt styr og føler alltid at jeg ikke er nøye nok med sånne jobber. Og! Da kan jeg ta ut plastmatten fra badet og vaske den. Ok, ferdig med å kjede meg. Planer er så bra mot kjedsomhet.