Fengs huuuuuiiiiiiii

I dag har jeg bare jobbet med flytten. Det vil si det har jeg jo ikke, men jeg har ikke pakket utstilling. 

Det er ikke så mye igjen her nede, men jeg pakker ikke resten før det er klart der oppe.  

Jeg går avogtil litt i kræsj med han som leder jobbemennene her på kontorkomplekset, han vil jeg skal gjøre meg ferdig med å flytte ut, jeg sier at jeg først og fremst må jobbe jobben min, han sier at de må få jobbe sin jobb- og nå har jeg begynt å si at akkurat dét får han ta med noen andre. For det får han jo.

Tegnesalen blir ganske ok, jeg har ikke begynt på ateliéret. Det haster minst. Men det er såklart akkurat én cm for smalt, eller en halv er det kanskje, til at jeg får trykket inn tre arbeidsbord på langs. Det hadde gått hadde det ikke vært for en kontakt i veggen. 

Nå er det ett bord igjen her nede, og det hadde vært deilig å bare skippe det, for nå kommer jeg til de fleste vinduene og jeg hater nå alle vinduene liksom er sperret av, jeg får vondt i fengshuien, men jeg trenger det egentlig så me lyt sjå. Det gjør vi jaggumeg ja.

Og jeg har snudd arbeidsbordet her nede! Nå sitter jeg ikke lengre med ryggen mot døra! Det var helt utrolig deilig. Jeg hørte meg selv sukke av glede. Det gikk ikke før på grunn av alle de andre arbeidsbordene, men nå har de jo flyttet. Mmmmh. Ikke ryggen mot døra. Tror jeg skal prøve å videreføre prinsippet til det nye tegnekontoret.

Og så har jeg sendt en streng mail igjen, jeg lurte på om jeg skulle vente til jeg hadde spist før jeg sendte den, men valgte å ikke gjøre det for der og da synes jeg all min harme var berettiget. Det var et verk som var så utrolig dårlig pakket, og hadde det gått galt hadde det vært uerstattelig. Jeg hadde sendt det i egen flight, men det var plukket fra hverandre og alle delene var slengt i den store kassen med de andre verkene til utstillingen, (flighten kom tom), laust med planker og andre biter, og det er en utrolig modig måte å transportere hundre år gamle hvalbein på. OG nå må jeg sette sammen verket på nytt. Så unødvendig. 

Nå gruer jeg meg litt til svaret da. Hvis de er sur tilbake. Skulle ha spist.

Samtidig, ÆRLIG TALT.  

 

I morgen skal jeg pakke utstilling igjen, for nå har jeg jo to tomme kasser. Når jeg føler meg trygg på fremdriften der, skal jeg tømme resten av ateliéret. Det bli jo også deilig å bli ferdig med det, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å få fjorten tusen skritt om dagen når jeg ikke lengre har to ateliérer i to vidt forskjellige fløyer av et gammelt sykehus?

Tro hvorfor jeg avinstallerte skrittelleren på den gamle telefonen.