Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at det ikke skal bli sånn satansstress som det ble i fjor og forfjor, og samtidig som jeg har klappet meg selv iherdig på skuldra har jeg også vært klar over at det ikke har noe med meg å gjøre, det ble jo bare sånn for dette har jeg ingen styring over, og nå har det bare ikke blidd sånn, for nå har jeg en gruppeutstilling på Kunsthall i Vestlandsby som egentlig ikke var så stor jobb, men de vil jo bare ha mer og mer og det er jo hyggelig, men det blir jo mer jobb, og så har jeg to utstillinger i New York som jeg ikke engang husker når er, og den ene har på samme måte ballet på seg og blitt litt mer enn bittelitt, og så har jeg en solo på et regionalt kunstnersenter som jeg har gledet meg veldig til, men nå kom det ramlende ned en solo på et eh...privatstiftet kunstmuseum i hovedstaden, og det var litt sånn på nivå med Hei du som jobber som sykepleier, du er jo så flink, kan du ta hjernekirurgien i dag? og sier man ja da? og så er det også en større greie på et museum i en nordnorsk større by som er kulturhovedstad og nå ble det litt stress med alt. IGJEN. 

Og nå må jeg kontakte regionalt kunstnersenter og si, hei, kan vi utsette eller blir vi uvenner da? og det er jo ikke det at det ikke går, men det blir så mye lettere om jeg ikke gjør to ting samtidig, for en ting er tiden og at der forsvant sannelig hele sommerferien gitt, men noe annet er jo at jeg, sånn som jeg jobber har begrenset med materialer og de kan ikke være to steder på samme tid. 

Og femte desember er det en søknadsfrist jeg må rekke og da må jeg vite hva det egentlig er jeg søker til. 

Åkei, åkei. Aaaaahhh. 

Og det med sykepleieren på hjernekirurgi, jeg hadde ikke helt sett dette komme da, og dere vet når det skjer noe artig i jobbsammenheng så er man glad i kanskje to timer og så ramler alle verdens praktikaliteter i hodet på deg, og så er man mest bekymret til man bare er ferdig med det? Ja, de der to timene blir bare kortere og kortere, og i går gikk jeg rett i bekymringen uten innledende glede for hva vet vel JEG om hjernekirurgi, jeg er jo ikke engang utdannet sykepleier, jeg har jo bare tatt jobben, men så googlet jeg bilder av salen jeg skal stille ut i, og den er så fin. Åh. Men. Og ingen medlidenhet å få av noen noensteder, man skal bare være glad og sprette sjampanjen når sånt skjer, ikke blir overveldet av bekymringer, null forståelse på en flekk å spore hos noen. Og da fikk jeg så lyst å ringe pappa, for han hadde ledd og både forstådd og ikke fattet hva det var å bekymre seg over. Han var alltid på mitt lag, alle lag av meg. Men det gikk jo ikke og da sovnet jeg bare på gulvet som jeg avogtil gjør om det blir for mye, Jendor kom og snakket med meg et par ganger og da både svarte jeg og drømte videre samtidig for det var ikke snakk om å ikke sove litt til. Og det hjalp. Etterpå hadde jeg litt mer tro på mine egne evner som hjernekirurg, selv om tidsaspektet fortsatt ikke er løst. 

Og så luktet jeg litt rart, så det er mulig at det golvteppet må på rens. 

Dagen i dag på grunn av dagen i går

Eh, så jeg er skikkelig sur og litt uproduktiv i dag, tildels fordi det alltid er så kaldt her og derfor har jeg på ullongs, ullbukser, singlet og tjukk velurgenser MEN DENGANG EI, i dag er det normaltemperatur og jeg holder på å forgå. Jeg må bevege meg ytterst sakte og forsiktig gjennom rommene.

Og så er jeg fortsatt litt sur på grunn av det med folien, ikke folien i seg selv men måten det blir gjort på, at plustelig står det diverse arbeidsfolk inne på atelieret ditt og skal ha det til disposisjon NÅ og helst skal du også rydde der. Og grunnen til at jeg ikke har sluttet å være sur er fordi jeg i dag oppdaget at de har brukt mine arbeidsbord til å skjære folien på. På mine arbeidsbord lå det masse kunst. Nå ligger det masse kunst, tildels ødelagt, på gulvet istedet. Og det er jo ingen som hadde gått inn på noen av de andre kontorene og brukt datamaskinene fordi de hadde en jobb å gjøre der inne. 

Det hadde vært fint om folk kunne tenkt på jobben min som en vanlig jobb, ikke som et slags juleverksted. 

Dagen i dag, sånn som den ble

Jeg får folie på vinduene. På jobb. Det er ikke noe jeg har bedt om, jeg ville heller hatt nye vinduer sånn at det ikke er tretten grader, men det er ikke alltid man får valget her i livet. 

Det med folien irriterer meg litt, først fordi det jo tar noe av lyset, men samtidig føler jeg litt at jeg sitter i et akvarium så sånn sett blir det bedre, men altså jeg har ikke bedt om folie, og det er nok mest fordi det er et akvarium at jeg får folie, for alle ser inn og det er et atelier de ser inn på så det er pinner og tau og bilder overalt, og man er kanskje mer ute etter en slags gründer/campus/studieestetikk her i bygget og ikke SKROTNISSE og jeg ser jo der at jeg ikke passer helt inn. Jeg blir rett og slett tildekket og det kan jeg forstå. Så hvis jeg skal prøve å snirkle meg tilbake til det som irriterer meg: at det aldri er noen som snakker med meg. Det bare kommer to menn med en rull med folie og blender vinduene mine. Og det skal være i dag! De må få gjøre jobben sin!

Og jeg skjønner at det ikke alltid virker sånn, men jeg har faktisk også en vanlig jobb. Jeg kan ikke rydde atelieret i dag, jeg skal gjøre klar bilder som jeg har lovt å sende. Og jeg skal jobbe med en søknad. Jeg har i denne vanlige jobben tidsfrister jeg må nå og ting jeg skal gjøre, jeg kan ikke hive meg rundt og rydde atelieret på null varsel. Jeg prøver å forklare, får til svar at de også har en jobb.

Så de får nå gå igang da. Jeg går inn på det andre rommet mitt. Tegnesalen. Og lar dem holde på på atelieret. Da jobber de med folien opp kunst og oppå fiskefinner og jeg vet ikke helt hva jeg gidder å gå inn der og kjefte for. Eller på, de gjør jo også bare jobben sin. 

Men de som bare gjør jobben sin er litt sure for at ikke jeg bare ordner det sånn at de kan gjøre jobben sin og selv om jeg skjønner det, må jeg gjøre jobben min. 

Og jobben min blir så rotete når det ikke blir som planlagt med målrettet jobbing med bilder og hvitbalanse og nye dropboxfiler og en telefonsamtale klokken 13.30, men folk på atelieret og avbrytelser og styr, og jeg glemmer telefonsamtalen 13.30 og unnskyld unnskyld og drar hjem for å ta den som skjermmøte i stedet, alle fornøyd, men da kommer det en kabelmann og bytter ruter akkurat da, hele dagen i rot og kaos.

I morgen vil jeg ha litt arbeidsro. Og ikke mer frosta folie.

Mer tekno

Aner ikke om messengerappen på telefonen min leser bloggen, men det kan virke sånn. I går klagde jeg på at den aldri gir beskjed om nye meldinger, nå gir den beskjed om alle gamle og nye beskjeder, jeg har ifølge den 78 beskjeder å lese, mange er flere måneder lenge og sånt jeg har svart på. 

Den er litt demonstrativ, synes jeg. 

Swype eller hva det heter leser ikke bloggen, eller evner ikke skjerpe seg, nå husker den ikke lengre hvor vi bor. Den har pleid å skrive adressen min når jeg vil, nå er det nærmeste den kommer et stykke ut på kysten. 

Jaja. Det er vel bra for oss alle at det er fredag.

Om kamskjell og kilowattimer. For én gangs skyld.

I dag har jeg glemt telefonen hjemme. Jeg glemmer noe nesten hver dag. Eller, minst en gang i uka. Det blir sånn når man har en gang med plass til bare én, sånn at den som ikke har kledd på seg må stå og stange for å komme forbi og hente sko, stå og stange for å komme seg tilbake for å hente skjerf, stå og stange for å få plass til å ta på skoene...da må man vente til den som kler på seg utover hele gulvet er ferdig. Da blir det stress på slutten når de to andre plutselig bare SKYND DÆ VI VENTE UTE og så blir ting glemt. 

 

Men hva skal man med telefonen. Det ringer jo aldri noen, meldinger kommer på messenger og der varsler telefonen bare om det kommer nye meldinger i en pågående samtale, alstå, da er jeg jo klar over at jeg allerede snakker med noen uansett, men om du skulle sende meg en ny melding på messenger en dag, får jeg uansett ikke beskjed. Nå har jeg med datamaskinen og den sier pling. Og jeg foretrekker å skrive meldinger på tastaturet på datamaskinen, for jeg har sånn swype på telefonen, og det er i utgangspunktet helt genialt, for istedet for å trykke på én og én bokstav, som jo bare er et liiiite framsteg fra t9-metoden, slenger du bare fingeren forbi alle bokstavene du vil ha med og så gjetter telefonen hva du ville si. SÅH mye lettere. Før. 

For nå klarer den aldri gjette rett mer, "kanskje derfor?" blir til "Kamskjell fettforbrenning?" og det er to ord jeg aldri har brukt. Og ikke har bruk for. Begge ordene kunne falt ut av det norske språk uten videre konsekvens for meg. Jeg snakker aldri, aldri om kamskjell. Det er ikke på listen. Og det er ikke fettforbrenning heller. Og det er hvertfall ikke kilowattimer, men telefonen velger konsekvent "kWh" framfor det i mitt liv mye vanligere "jeg". Jeg vil aldri snakke om kilowattimer, derimot vil jeg ofte i en sånn kort melding si noe om meg selv. OFTE. 

 

Jeg tror kanskje det har noe med at jeg snakker så mange språk på det tastaturet. For det lærer seg ord. Først tar det litt tid å lære det dialekt, men etter noen forsøk skjønner den at jeg ofte vil ha a-endelser på verb og vil si koffer og ikke koffert.

Så den må skjønne både norsk og nordnorsk, men også engelsk, tysk, finsk og svensk. 

Og den blander nesten aldri, nesten, men jeg tror likevel den har en slags overload, for dette blir bare verre og verre. 

Så kanskje den har godt av å ligge hjemme og hvile seg litt og tenke litt i nuller og ettall.

Venteeeee

Ja her sitter jeg og venter på at det skal bli mulig å åpne en blekkflaske. Blått blekk. Fikk en forsendelse i dag, hadde ikke bestilt blått blekk. For jeg hadde to da jeg sendte bestillingen. Nå har jeg en halv. Jeg er helt uberegnelig.

Men jeg har bestilt brunt blekk! Det har jeg aldri gjort før. For man kan jo blande, sant. Jeg pleier å holde meg med rødgulåblå. Så blander jeg fram resten. Men akkurat brunt er litt vanskelig. Brun er jo egentlig bare mørkegult. Så man blander gul og svart. Så kommer det litt an på forhold og pigmenter, men det kan også ende opp med å bli en slags gusjegrønn. Og da har man det gående med rødt og mer gult og høppseti heidi. 

Problemet med skjellakkbasert blekk er at det er jo faktisk lakk. Så om du, som jeg, heller rett fra flaska istedetfor å bruke pipette, så stivner ofte korka fast. Da tar man en remse med vått papir, strammer godt rundt korka, og venter.

Det er det jeg gjør nå. 

Det er ikke spesielt spennende. 

Jeg skal lage et grønt bilde. Jeg har guuuuult. Må ha blåååått. 

Gikk ikke nå heller. Jeppjepp. 

Sådaatte.

Hode, skulder kne og tå kneogtå magen med

Jeg er hjemme i dag for jeg har vondt i hodet. 

Forrige mandag var jeg hjemme med vondt i magen. Neste mandag er jeg hjemme med vondt i føttene. 

Det der med hodet skyldes nok mest feil briller, og det har jeg jo hatt i flere måneder nå. Når nå siste optiker sa ooops, vi har satt i glassene feil, ga jeg de nye brillene helt opp PGA FEIL GLASS og gikk tilbake til de gamle, men de har jo strengt tatt også feil glass, siden jeg trengte nye briller sant, og særlig når jeg gjør noe skjermbasert som jeg desverre gjør mye av, får jeg hodepine. Og den liksom bare flytter inn og gir seg ikke, hei, sier den, skal vi se på en skjerm? og lar seg ikke skremme bort av hodepinetabletter eller søvn, så i natt har jeg hatt vondt i hodet i hele natt, og det er rart det der, jeg sover jo, men jeg har likevel vondt i hodet og det blir så merkbart når man står opp, på en måte, at nå har man sovet med vondt i hodet. 

Så jeg innså etter litt indre motstand at jeg ikke hadde noe på jobb å gjøre før hodepinen hadde gitt seg ihvertfall, og gjerne følte meg litt piggere også, men nå begynner jeg få litt Indre Stress, ikke fordi det er noe jeg må rekke, men fordi man må jo gå på jobb. 

Dere vet.

Sånn som man nå engang er skapt. 

Nå har jeg byttet briller, noe må man jo foreta seg, de funker liksom om jeg legger hodet bakover, ikke optimalt, men som sagt, noe må man jo foreta seg, og så får jeg vel bare være hjemme da, og pigge til.

Selvfølgelig kom det et gjeng med handtverkere, og man bare åeeeehhhhhh, men de bare tok ned stillaset sitt og dro så det var jo superdeilig. Særlig siden Jendor sin nye favorittaktivitet er å banke på aluminiumsfolie, så det har vært banket og banket og banket i stua hele helga. 

Jeg får fyre litt i ovnen kanskje. Og ligge og stirre tomt ut i luften, jeg kjenner at det beste er nok å forsøke å ikke bruke øynene til noe særlig i dag, og det er jo lettere sagt enn gjort. Det er nesten ikke lett sagt engang, kommer ikke på så mye der øynene ikke er med. 

Smorni lorni?

Jeg er hjemme i dag. For jeg har begynt å huske at jeg har firedagers arbeidsuke. Det er sånn en gave. 

Men så blir jeg forvirret. For jeg var jo syk på mandag. Er vi ikke da allerede nede i fire dager? Jo? Og da er trikset å sammenligne firedagers arbeidsuke med femdagers arbeidsuke, som jo er fri lørdag og søndag. Om jeg hadde vært syk en mandag, ville en normal arbeidsgiver forlangt at jeg kom inn på lørdag og jobbet? Nei. Nå er det åpenbart å dra det litt langt å kalle meg en normal arbeidgiver, men det er en hjelpsom huskeregel.  

Så nå er jeg hjemme, og jeg hadde såklart glemt at vi har håndtverkere i hus, og da kan man som nevnt ikke ligge på sofaen, og det er ikke et kjempeproblem for jeg hadde tenkt å sitte i biblioteket og gjøre et prosjektregnskap og levere en rapport, og jeg SER selv at det ikke er helt firedagers arbeidsuke å jobbe når man er hjemme, men nå har gjennomføringsevnen på denne firedagersuka vært så himla lav at jeg tror vi bare må applaudere når jeg husker å ikke gå på atelieret, og så får det bare være at jeg jobber litt på den femte dagen. Det er for kaldt å sitte stille på atelieret, hvem orker å gjøre regnskap med kursendringer som flyter hit og dit, i femten grader og kaldtrekk fra vinduet, så da må det uansett gjøres fra mer menneskevennlige habitater. 

Og nå er det gjort! Og klokka er bare lunsj og jeg har resten av dagen på å ...holde meg ute av syne for håndtverkerne. Burde tatt en dusj, vi skal på grava til svigerfar i kveld og deretter ut og spise, men, ja, jeg får bare rett og slett late som jeg er ren og pen.

Jeg har lyst å fyre i ovnen for det gjorde jeg i morrest og det var så koselig men nå er det tre grader ute så det virker litt råflott. Blåser, da. Sikkert derfor det er så kaldt. Nuvel. Har laget en kopp te så får satse på den.

Smuttelutt?

Hurni murni smooorni?

Jaha?

Jeg var ganske sikker på at jeg hadde blogget i dag men her er det ingenting. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje at jeg sendte en mail til en kompis istedet.

Sannelig

I dag har jeg sannelig ikke fått gjort mye. Sannelig, sannelig sier jeg dere. At jeg har ikke fått gjort mye. Jeg har vært på husmøte da, og så hadde jeg en kurator på besøk og jeg trodde hun skulle være mest interessert i kunst type X men hun var like interessert i kunst type Y, som jeg har MENGDER av, så det var jo litt artig å få vise frem.  

Så har jeg betalet en regning. Som ikke hadde noe med bedriften å gjøre. 

Og så har jeg tenkt litt. Og det var nok lurt og kommer til å påvirke morgendagen.

Og så har jeg lagd en kopp kaffe, det trengtes. 

Nå vet jeg ikke helt hva mer jeg skal fylle dagen med, det blir kanskje tenking og planlegging. 

Fint det og.