tennis da og nå

Wii'en har blitt en stor sleger i hjemmet. Særlig tennis.
(for di som ikke vet hva en wii er (heia pappa, den hær e til dæ) så er det altså et tv-spill der du istedet for en kontoll der du trykker på knapper og får figuren på skjermen til å bevege seg etter det, har en pinne som du veiver med. Denne pinnen kan være en tennisrekkert når du spiller tennis freksempel. En sensor oppå tv'en måler hvorhen i rommet du veiver og når du dæljer til ballen)
Men jeg må si, tennis da man var lien og på wii er helt to forskjellige saker. For det første -for det første har jeg vel aldri spilt tennis som barn, bortsett fra med strikk og klump, den gangen jeg brukte feriepengene jeg hadde fått av onkel Kjell på en blå tennisrekkert i Sverige, men det jeg skal si gjelder like mye badmington, så alt jeg sier om tennis før er egentlig badmington men er gyldig likevel for det jeg skal si er
at
når man var liten var det om å gjøre å klare å slå så mange sammenhengende slag sammens som mulig. Om jeg og Hanne spilte badmington i hagen, eller til nød, jeg og Solemia spilte bæmming, telte vi antal sammenhengende slag
SYV! ÅTTE NIII! NEI!!!
og det var om å gjøre å slå mange mange ganger og ta nye rekorder uten at flua fløy helt ute av kurs.
NÅ, på wii, er det om å gjøre at den du spiller mot ikke klarer å slå tilbake. I min barndom var dette min minste kunst. Det var alles minste kunst.
Jeg husker jeg spilte mot pappa en gang og han nekta å spille med meg om jeg ikke slo flua til akkurat der han sto sånn at han slapp å løpe rundt på plenen. Eller ta et skritt til siden og strekke ut armen for den saks skyld.


Men i sommer tror jeg skal høre med Solveig om vi ikke skal spille litt bæmming, det kan bli interessant.