Ting jeg lærte på skolen.

Sikkert enormt mye, men jeg husker ikke akkurat hva som kom inn med hvilken teskje når.
Jeg ble bare litt inspirert av en post på søstersens blogg.

Jeg kunne lese da vi starta, så den var grei.
Jeg likte likevel å lære det, siden jeg allerede kunne det. Da var det jo verken skummelt eller vanskelig.
Først lærte vi bokstavene. Læreren vær tegnet den actuelle bokstaven i skriveboka. Tre ganger. En gang i begynnelsen av hver av de tre øverste linjene. Så var det omågjøre å tegne den så fint du kunne. Jeg sier tegne jeg, det ble jo ikke nødvendigvis skriving utav det selv om det dreide seg om en bokstav. Og så skulle man tegne tre ting med den bokstaven i. Jeg forsøkte alltid å tegne noe med bokstaven først i ordet, midt i ordet, og sist i ordet. Og så anstrengte jeg meg hardt for å tegne noe uvanlig. Stol på at lille Figenschou har tegnet ekstranøkkel, ruter knekt og mignonpære på "e".

Jeg hadde altså lest lenge allerede da jeg begynte på skolen. Derav den relativt ubesværede tegningen av en mignonpære. Skriving var det verre med. (tegning av mignonpære.)
Jeg hatet å skrive. Det var det kjedeligste jeg visste, med streker over t-er og prikker over i-er og o-er over å-er og andre ting som mirakuløst og vrangvilligt ble borte fra skriveboka.
Nå, i voksen alder, tror jeg rett og slett det var fordi det gikk for sakte for meg. om jeg skulle skrive en stil, var hodet mitt langt inne i tredje sideplott før hånden hadde fått gnidd bortover overskriften. Og da ble det hele helt uoverkommelig. Det morsomme var jo å finne på, ikke å tviholde i en blyant og forme ord jeg folengst hadde forlatt.
En gang vi skulle skrive stil, hadde jeg skrevet kortere stil enn han som hadde hjelpeundervisning. (KJEDELIG) Det ble ikke akkurat applaudert på hjemmefronten.
(Men nå leser de begge bloggen min og har senket skuldrene overfor manglende skriveferdighet.)

Nå liker jeg å skrive, men nå går det fort. For nå kan jeg det jo.
Det er vel jevnt over sånn at jeg liker å kunne ting, men jeg er ikke så glad i å lære meg dem nødvendigvis.
Alfabetet for eksempel. Blæh. Kunne ikke skjønne vitsen med det der alfabetet, jeg kunne jo både dobbeltkonsonant og forskjellen på vokal og substantiv.
Klokka. Klokka lærte jeg meg ikke før vi skulle lære den på skolen, i andre klasse kanskje, vi fikk utlevert a4ark med tallskiver på, så skulle vi tegne inn viserne for klokkeslettet læreren sa. Jeg og Marit var én gruppe. Og gruppen vår var på bærtur, vi svetta og tegna og hadde ikke peiling. Alle andre hadde stålkontroll og syntes det var stas med kosetime.
Tror jeg lærte meg klokka ganske kjapt etter det, men alfabetet, for ikke å snakke om rekkefølgen på bøkene i Bibelen...Ma-Ma-LUKK!-Joh-Apostel! Nei.
Skjønt jeg likte kristendomsundervisning, jeg pleide å tegne Jesus med rare hatter. Jesus med fez med tre dusker. Jesus med utbrettet turban.

Og så likte jeg norsk. Iallefall de to første månedene hvert semester, før jeg hadde sniklest ut leseboka og begynte å kjede meg og var nødt til å følge med i undervisningen og lære og og å å.


Men hvis trengte jeg aldri lære å stave, for pappa sa at det var bare å skrive dersom.