Gammeldamer

En fin ting som jeg gjør sommerstid er å besøke en gammel dame. Nei det ble feil. Hun er forsåvidt gammel. Og dame. Men det hørtes likevel litt fjernt ut. Mannens bestemor, fruen fra havet.
Henne besøker jeg.
Hun må være et sted der man ikke kommer seg ut dørene, for ellers blir hun borte på havet og fjellet og overalt. Og hun liker ikke å være innestengt, men det er ikke alltid hun vet at hun er det. Det vil si, hun vet at hun er innestengt akkurat nå, men likevel var hun på hytta tidligere på dagen. Sånn er det. Og hun kjenner oss alle igjen, selv om enkelte kanskje innimellom må dele på å være samme person.
Det er gått hull på tiden og rommet hennes, kan man si.
Men hun blir glad når man kommer, og husker hva man holder på med og hvem man er.

Egentlig var det ikke henne jeg skulle prate om.
På avdelingen hennes er det to gamle damer til. Det vil si, det er mange mange flere gamle damer, men disse to er liksom venninder.
De sitter sammen, og når vi roper til bestemor sitter de og ler. Enten fordi de vil vise at de er med på det som blir sagt, eller fordi det er morsomt at vi roper, eller fordi de har holdt på humøret.
De ler og ler. Det er fint. Og så snakker de litt sammen, litt på norsk og litt på finsk.
Iallefall snakker den ene av dem finsk, men muligens ikke den andre, det oppstår ofte litt forvirring når dette skjer, men det kan skyldes det plutselige språkskiftet.
Jeg har alltid så lyst å prate finsk til hun som starter avgårde på feil språk, men jeg kan jo så lite så det kommer nok bare til å ende i total forvirring.

I dag hadde vi med en pose Troika, som desverre viste seg å ha vært smeltet på noe tidspunkt, men det la heldigvis ikke damene merke til.
Troikapapiret var derfor litt vanskelig å få av, noe som syselsatte damene lenge. Først, det første lille sekundet, skulle jeg til å hjelpe til, men så kom jeg til å tenke på det apeprogrammet på tv som jeg pleide å se på før, der dyrepasserne pleide å gi sjimpansene maten innpakket i forskjellige ting for å holde dem sysselsatt, og da lot jeg dem plundre på, damene. Så ble jeg helt forferdet over meg selv som sammenlignet dem med aper, og skulle til å hjelpe til igjen, men så er det jo dette med at vi ER jo aper, alle, strengt tatt, og damene satt nå der og hadde papiret å holde på med, så jeg bestemte meg for å være forsiktig fornøyd.
Da kom det en sykepleier eller hjepepleier eller hva man nå er, når man jobber der, og sa til meg at unnskyld meg, men damene skal spise snart!
Jeg synes at når man har blitt så gammel, så kan man godt få en veldig godt innpakket sjokoladebit før maten, men jeg vil jo ikke legge meg ut med noen, så jeg sa bare ok. Og fortsatte å gi dem Troika. På grunn av papiret fikk de ikke i seg så mange, hun som klarte flest, fikk i seg to, og det bare skjerper apetitten.
Men det ville jeg jo aldri sagt til sykehjelpepleieren. At jeg synes man skal få kose seg ubegrenset i den alderen og den tilstanden.

Da de gikk for å spise, dro vi også, jeg og mannen, og fruen syntes det var greit, for det var jo meldt sne, og da gjelder det å komme seg tidlig avgårde.
Vi lovte å kjøre forsikig.