Jeg har tenkt mer på forurettheten mot det samiske fokuset på museet mitt.
(Selv om forrige innlegg sannelig var langt nok)
I dag fikk vi et par bilder vi har ventet på, vi kjører sånn månedens bilde, et nytt foto fra arkivet hver måned, montert opp på vegg, og så med de forskjellige fagperspektivene på det som vises, presentert skriftlig.
Det ene bildet var en isfisker, det andre var tre samekoner i Boris Gleb, foran et sånt stativ som man har maten oppå. Begge bildene ferdig med skruehull, klar til å smelle opp på veggen.
Det slo meg at når vi får opp bildet fra Boris, vil det være det eneste bildet vi har av samer på museet.
Bortsett fra det har vi et par komager, et par skaller, et sett skallebånd og en lest til å lage komager på.
Og det er det.
Og likevel synes folk vi har for sterkt forkus på det samiske. I et område der det knapt har bodd nordmenn i særlig mer enn hundre år.
Sannsynligvis er egentlig mange av de bildene vi har, bilder av samer, men samer presentert som nordmenn, samer opptrer nemlig ikke alltid i kofte mens de klapper reinen sin.
Noe annet er likevel det at mange av disse bildene presenterer mennesker som har definert seg selv som norske, etter et visst press fra norske myndigheter.
Herretter skal jeg bare ramse opp tekniske data på våpen fra andre verdenskrig.
Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.
Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret ...
2 kommentarer:
Et sånt stativ man har maten oppå? Hva er det? Det eneste matstativet jeg kjenner til er ribbeveggen, og den bruker jeg bare til jul.
sånn som ser ut som stativet til en bealljegoahti, men uten torv, og flat på toppen.
Legg inn en kommentar