Et rikt musikkliv.

I dag dukket det opp to russiske musikere på min jobb. Det skulle strengt tatt ikke ha noe med meg å gjøre, iallefall hadde ikke jeg noe med det å gjøre, men det var litt mer intenst andre veien.
Først trodde vi at de skulle bare sjekke forholdene. Akustikken, flygelet. Sånne ting. Sånt som det er greit å gjøre, hvis man er av den typen som forbereder seg. Spille bittelitt så man vet hva man har med å gjøre.
Ettersom de skulle ha en konsert på museet senere på dagen.
Men de ga seg bare aldri. Og det var ingen mild taffelmusikk.
Det var mer sånn:
piano:DRMDRMDRM DRØNN! DRØNN! TAMTARAMTARAMM! RAMM!!
fløyte: trillerilleprillerilleprilleprillerillehuihuihuihiuhiu!DRImelimelidriledrilleDRIIL!
Samtidig. Det var som å sitte inne i et sånt radioprogram som man slår av.
Og la meg minne om at jeg jobber på et museum. Et museum er på mange måter et slags bibliotek. La meg også legge til at dette ikke var noen avtale de hadde med oss, de dukket plutselig bare opp. Og la meg avslutte tilleggingen med å fortelle at de ble rasende da de ble bedt om å gi seg, og sa at de skulle øve i to timer, de hadde ikke fått øvd på minst fire dager!
På dette tidspunktet i samtalen, som jeg ikke tok del i, måtte jeg gå for å spille litt sekkepipe i kirketårnet.
(Det var høyt oppe. Jeg kunne se min mor stå der nede og strekke hals.
Ingen hørte sekkepipen, for sekkepipespilleren klarte ikke dreie tre piper inn mot én mikrofon. Vel, sekkepikepipens mor hørte sekkepiken. Selvsagt.)
Da jeg kom opp på jobb igjen, var det fortsatt filmusikken til "gal klassisk pianist blir drept av ukjent gjerningsmann i steinkatedral" som dominerte.
Resepsjonisten satt ulykkelig utenfor og frøs. Inne på mitt kontor satt en stakkar som hadde kontor nærmere flygelet.

Etterhvert ble det stille.

Så kom pianistinnen, som vel allerede hadde strukket den berømte nordnorske gjestfriheten (idiotien) litt langt, og forlangte å få et annet flygel. Noen av tangentene var litt trege.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at nå har du spilt, eller hva det heter, agert hydraulisk jekkehammer i fire timer. Og konserten varer bare én. Så det. Driter jeg i. Og det kunne jeg og, for det var absolutt ikke mitt ansvarsområde. Men jeg lurer litt på hvor spydig jeg kunne blitt om det hadde vært det.

I morgen skal jeg spille litt mer sekkepipe i andersgrotta, skjønt jeg tror jeg skal spille noe som er kort for den blir så ustemt av huleklima. Noen andre skal spille resten av konserten. Og jeg skal prate.