Om å guide

Jeg er også omviser. Jeg teller ikke bare tallkolonner. Av og til går jeg ut av kontoret og inn i utstillingene og forteller folk hva kartene handler om, hvordan de skal tolke gjenstander, og de tingene de sannsynligvis ikke vet enda.
Det er stort sett lett. Og fint. Men innimellom er det kjempevanskelig.
Det er stort sett samene sin skyld at det er så vanskelig. Og tyskerne.
Man kunne også sagt at det er stort sett nordmennene sin skyld.
Men dem er det ikke så vanskelig å snakke om. De snakker dessuten gjerne selv.

Tyskerne kan være litt problematiske, som gjester. Ikke at de er spesielt vrange, men hovedutstililngen her på museet er om andre verdenskrig. Den handler om hvordan tyskere oppførte seg dengang de var i flertall i området.
Sånn sett synes jeg russisk er mer demokratisk som språk når det gjelder dette området, på russisk sier de fascistene der vi sier tyskerne, når vi snakker om krigsårene.
Det hadde likevel ikke gått an å gjøre det grepet på engelsk, det ville omtrent implisert at alle tyskere er fascister, siden man har innarbeidet bruken av tyskere når man snakker om denne tiden.
Men dette er vanskelig på en lett måte, alle innser at det er ubehagelig å guide en gruppe eldre tyskere gjennom en krigsutstilling. Jeg forsøker å fokusere på det mellommenneskelige, de usannsynlige vennskapene, hjemlengselen, alt det der. Men jeg kan jo ikke drive historieforvrengning heller.

Det samiske er vanskelig på en vanskelig måte.
Før grensene ble trukket opp i dette området, som var Europas siste fellesdistrikt, det vil si, da dette området ble innlemmet i Norge, bodde det bare en eneste norsk familie her, de andre var samer. Og finner.
Allerede her kan enkelte i følget begynne å smile såret og bedrevitende, om de er norske da, særlig om de er fra området. "Men de var ikke nødvendigvis urbefolkning," sier de.
Jeg vet ikke? Var urbefolkning et begrep i 1826? Definerte man urbefolkning på samme vis da? Er ikke hele poenget med å definere samer som urbefolkning ILO-konvensjonen Norge ratifiserte i 1990, og de følgene det får? Gir det da mening å påstå noe om ordet urbefolkning i 1826?

Hvis jeg har god tid, begynner jeg lenge før 1826. Det gjør jeg forsåvidt uansett, men ofte hopper jeg rett inn i år 800. Hvis gruppen virker interessert, og da er de gjerne kanadiere eller amerikanere, begynner jeg med da isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden, og de første menneskene kom inn i området. Så er det jo en pågående debatt om de menneskene senere utviklet det som ble den samiske kulturen, eller om samene kom østfra senere. Om en nordmann smiler forurettet på dette tidspunktet og sier at samene kom østfra, så det der med urbefolkning er veldig tvilsomt, sier jeg at den debatten kan jeg og du ta senere, den tar vi ikke her og nå.
For det er en av de politiske debattene, en man diskuterer for å fremme sine synspunkter om samer og urbefolkning, den har ingenting med nyskjerrighet på historien å gjøre. Den starter i forurettet modus.

Så drar jeg dem gjennom historien, og jeg må desverre ofte snakke om samer.
Jeg hater å guide finnmarkinger. Jeg aner ikke før jeg starter om gruppen er nordmenn, samer eller kvener, selv er jeg jo begge tre delene, selv om den kvenske delen riktignok er mest blodbrøk.
Nordmenn vil ofte ikke høre om samer. Noen vil jo det da, men de fleste som har en mening tilkjennegir dette, og mange vet å skape dårlig stemning.
Samer vil jo høre om samene, som jo bodde her, og bor her fortsatt, samer vil gjerne høre mer, mens kvenen stort sett får sin del innfrid uten kvalm fra noen parter.
Det er fordi nordmennene er sintest på samene.
De sier selvsagt aldri at de ikke vil høre mer om de der samene nå, de sier at jeg har feil fokus, at jeg må fortelle om at det bor nordmenn her og. Fortell om gruvedriften. Fortell om jordbruk.
Jeg gjør det. Men skal jeg rope hver gang jeg snakker om det norske? Slå på tromme?
Dessuten er det bare å se rundt seg, den norske historien blir kontinuerlig fortalt.
Jeg forteller den nå, jeg skriver på norsk, som er det eneste hjemmespråket mitt.

Nordmenn liker ikke å høre den samiske historien, tror jeg, av samme grunn som jeg forsøker å endre fokus når jeg guider eldre tyskere i krigsutstillingen.
Ingen liker å bli beskyldt for sin nasjonalitets overmakt.
Og nordmenn hører kanskje en påstand om at de ikke har rett til området når det samiske blir fortalt. Selv om det ikke er det jeg sier. Det jeg sier blir fortolket gjennom det alle andre også sier og skriver, må huskes.

Og for meg er det vanskeligere å guide samelandshistorien, enn tyskefascisthistorien, fordi man kan nok synes litt synd på tyskerne, de tapte. La oss fokusere på noe annet enn nazisme og drap nå, overfor de stakkars gamle menneskene som tusler rundt i krigsutstillingen.
Men selv om samene i stor grad har vunnet, er det enda ikke noen som har begynt å synes synd på nordmennene.


Kanskje jeg er en dårlig, subjektiv, alt for samisk guide. Kanskje jeg burde holde meg til tall.
Jeg innser at det å jobbe på museum gir deg et falskt skinn av objektivitet som jeg aldri har ønsket, jeg står vel kanskje der og formidler en trippeletninsk familiehistorie, og jeg tror faktsik ikke på objektivitet.
Men jeg synes ikke de vrange finnmarkingene mine er så veldig objektive heller, om det er det de tror.
Hvis de tror det da, det gjør de vel ikke. Det får de vel tross alt få for.