og jul

Nå er jeg litt andpusten for jeg sprang opp Akebakken mens jeg sang musevisa, eller den der delen der ingen går i fella.
Mamma lurte på om jeg gjorde fordi jeg var redd, men det var mest fordi den bakken er så lang og kjedelig.

Forjulelsesaftnen er avsegstyrt, skilsmissebarnslogistikken sprakk og jeg tror ikke vi fikk satt oss til middagsbordet før åtte-halv ni, men vi kom i mål og neste år kanskje jeg er for gammel til å være skilsmissebarn, vi får se.
I år som i fjor vasa vi rundt med spade og hodelykt på diverse kirkegårder, og jeg innser nå som den setningen er skrevet at dette tilsynelatende er et gravrøverplott, men vi er en helt normal familie som skulle sette lys på gravene altså, og man må jo finne riktig grav og ikke bare slenge rundt seg med lys på tilfeldige graver, det må stå Indbjør, Figenschou, Iversen eller Thoresen hvis det skal gjelds. Til nød Beddari men da er man strengt tatt over på improvisasjon.

I fjor var det fryktelig kaldt, i år var det mildt og fint, men altså grassate mengder med sne og vanskelig å finne slekta. Tante Mina fikk ikke lys i år heller, og det kan jeg ikke huske at hun har fått en eneste gang. Stort sett roper vi i kor "fanes ho tante Mina!" i det vi kjører tilbake over Sandnesbrua, i år husket vi det faktisk, men ikke om vi fant gravsteinen. Enda vi nesten ca vet hvor den er. Imidlertid vet jeg om et menneske som gav opp helt gravingen og satt fra seg lys på en fremmd grav, så vi får heller satse på at det var tante Mina si. Eller i det minste på samme kirkegård.
På kirkegården på Kirkenes var det hele en lett jobb, vi hørte kjente stemmer og der var det den overflatebaserte delen av slekta som var ute og grov og hadde funnet.
På vei tilbake til bilen gikk jeg forbi Mannens slekt (den nedgravde delen) og jeg innser nå fordelene med inngjerdet familiegravsted. Lite graving og banning. Fort gjort.

Ok. Da er det lutefisk. Jeg skal få rundstykker istedet. God jul samtlige!