Så sitter man her igjen da

Den siste måneden eller deromkring har vi hatt gruppearbeid.
Jeg blir gal i hodet av gruppearbeid. Ikke fori jeg ikke får bestemme alt, den delen er ganske deilig, men fordi jeg, igjen, sitter her mutters koppjern alene.
Og i dag har jeg tilogmed forsökt å komme sent, for å slippe å bruke halve dagen på å sitte å vente på andre. La oss mötes klokken ni, var beskjeden, nå er den 9.40 og her sitter jeg.

Fredag skulle vi mötes ni, klokken kvart på ti ringte et stk gruppemedlem og beklaget at han ble sen, det vil si, han kom ikke, for han måtte jobbe med sine egne saker, innså han.
Jaha tusen takk. Og drit og dra.
Klokken elleve samme dag skulle vi har fellesmöte, jeg var der elleve, men kvart over gikk jeg og da de kom og skulle ha meg med klokken halv tolv sa jeg bare beklager, jeg skipper det mötet. Og forlangte at alt som ble diskutert på mötet skulle gjentas på klokken-ett-mötet. (som begynte tyve minutter over, når professoren kom.) Så alt måtte gjentas for min del, men så måtte det også gjentas enda en gang for den innleide arkitekten som skulle väre med, men som ikke dukket opp för närmere to.

Jeg skjönner at det er lett for meg å klage, som bor rett ved skolen og ikke er avhengig av busser og baners punktlighet, men om du har blitt forsinket på grunn av banetull hver eneste dag siden skolestart, så må man kanskje snart begynne å ta höyde for det når man legger hjemmefra. Ta den banen som går för, mener jeg.

Jeg blir så sur av gruppearbeid at det er ikke sant.
Jeg er bare nödt å få litt juleferie snart.