Det står til liv!

Jeg har brukt helgen på å veve. Jeg har veiledning (handledning som det heter her. Jeg trenger ikke handledning!) på mandag, og fikk jo som kjent ikke tak i garn før sent torsdag, så å leve, det er å veve.

Jeg tror kanskje stresset i dette vises litt i båndet...jeg har aldri før sett et skalleband som kan stå av seg selv. De skal være slappe! Som vanlige bånd!
Jeg vever med andre ord litt som jeg strikker.

Når jeg sitter innstallert i båndveven ("in your machinery!" som Ploy i klassen sier) har jeg enden av veven festet i vinduskroken, og i andre enden, noen meter bort, sitter jeg. Hver time flytter jeg bittelitt på stolen for å komme nærmere kroken i vinduet, da har jeg vevd kanskje...ti cm? Jeg tør med andre ord ikke regne på hvor lang tid det vil ta å gjøre ferdig ett skallebånd. Og la meg minne alle om at skallebånd kommer i par!

Sukk.