Nemlig!

Så fikk jeg sagt det.

Nå, som delene jeg har bestilt til datamskinen min begynner å ramle inn, ser det muligens ut til at skjermkortet driver og går gaiken. Akkurat det er det litt vanskelig å ha kontroll over, men joda, det ser sånn ut. Det skal ikke være lett ikke.

På skolen strever vi. Alle har lyst å komme igang med å jobbe med masteroppgaven, men nå har vi et kurs for å komme igang med masteroppgaven. Det høres kanskje perfekt ut, men nå må vi drive å gjøre ting AKKURAT sånnåsånn, og forberede presentasjoner til alle onsdager og workshops og det hele, og vi vil egentlig bare komme i gang. Det virker som om man vil gardere seg mot gudforby Sløving, men det er aldri noe denne klassen har drevet med, så akkurat det er litt unødvendig og følers nesten litt....frekt.

Jeg øver meg på å ikke stresse. Det er vanskelig. Det er som å øve seg på å sovne om kvelden, når man trenger det mest har man glemt hvordan man gjør det. Jeg vil ikke ha en sånn eksamensperiode der jeg bare springer rundt og går meg vill i både femtimetersskogen på vei hjem, og tekniske krav til den skriftlige delen av oppgaven, jeg vil være  sta og egen og gjøre det som er best for meg. Huff. Jeg vil at det ikke skal være huff. Jeg må øve meg på ikke å gjøre sånn som folk sier. Det er nemlig det jeg vanligvis gjør. Jeg er himmelropende uenig, finner et smutthull, og får det til å se ut som om jeg nesten har gjort det jeg har blitt bedt om. Jeg vil heller gjøre noe som er litt ok for meg. Så får de sitte der med reglene sine, det ordner seg sikkert. Jeg mener, til siste kurs for eksempel, skulle vi ha tre fotografier av modell i størresle a4, tre skisser i a4, modell i 1:10, og en skriftlig forklaring på det hele? Hvem hadde det? Bare jeg. Ble det etterspurt? Nei.
Man blir jo muligens litt lei.

JEG er lei! Jeg er alt for gammel til å gå på skole.