Hjemme.

Nå er vi hjemme igjen.
Det gikk da fryktelig greit å fly med Jendor. Det eneste jeg var litt overrasket over var at det ikke var masse folk som kom bort til oss for å si at det var da en fantastisk søt unge. Pussig.
Jeg var veldig nervøs for at vi skulle glemme ham igjen ett eller annet sted, men denhemmelighetsfullefortografen sa at vi kunne jo bare legge boardingkortene våre i bærebagen hans. Da kunne vi ikke forlate flyplassen uten ham. Det var lurt.
Så han ble med hele veien.

Nå har jeg tolltrøbbel.
Jeg har sendt en kunstforsendelse fra meg selv i Sverige til meg selv c/o utstillingsstedet, sånn som man skal gjøre det når man er kunstner, men den har stoppa før tolla fordi jeg ikke har svensk personnummer og fraktselskapet ikke vil prøve seg på tolla engang, uten. Det rare er at det har gått helt fint uten to ganger før. Jeg har aldri hørt om svenskpersonnummerregelen. Og det har visst ikke kommet noen nye regler.
Bom fast. Bra jeg har god tid. Og bra jeg har en kontrakt der det står at utstillingsstedet er ansvarlig for forsendelsen, for jeg har god lyst til å ringe dem og bare si: her.
Dumt de ikke tar telefonen da.

Så jeg har gjort som man ofte gjør, ropt ut på internett. Der er det jo mange mennesker som kan mye og mange kunstnere som burde ha opplevd det samme.
Problemet med facebook er at det er alltid noen som kommer disse menneskene i forkjøpet. Noen som vet alt, men som ikke har peiling. Som forklarer hvordan du skaffer deg personnummer, som forteller om regler for forsendelser over 2000 kroner, som tror de hjelper men som bare ødelegger. Det er de samme personene hver gang og jeg får ikke til å publisere noe som er Offentlig, med Unntak Av. Bare Begrenset. Og i Begrenset har jeg jo fjerna disse personene forlengst, men jeg vil jo at flest mulig skal se skogen jeg roper i.
Men ikke de som sager den ned med hjelpsomheten sin.