Bare...nye høyder. Et selvbevisst innlegg.

Jeg hadde så lyst å lage et sånt "ett foto i timen"- innlegg. (Det er kanskje et symptom på noe at jeg henger meg på alle sånne der litt innholdsløse blogg-ideer, JA det er et symptom på noe, at jeg ORKER ikke skrive mer om død og sorg og kruft og advokater og forsikringsselskap, det er det det er!) men ettersom jeg jobber alene med ganske lite variasjon i arbeidsdagen hadde det nok bare blitt åtte bilder fra atelieret. Og det er ikke SÅ stort. Åtte bilder av den samme veggen jeg stirrer i. På den annen side hadde jeg syntes det var ganske pinlig å dra fram mobilen og knipset i vei om jeg var i møte med noen, "bare vent, jeg skal bare legge ut dette på bloggen," så egentlig er det perfekt, om enn kanskje bittelitt kjedelig.
Og det slår meg, at de bloggene jeg liker å lese, det er de som er helt motsatte av min egen. Det er de som legger ut bilder av seg selv, og ungene sine, og skriver om seg selv og livet og barnas liv og problemer på jobben og som er personlige og utleverende på en måte jeg selv aldri hadde kunnet leve med. Takk og pris for at de klarer å leve med det, det blir interessante blogger av sånt.
Her gjør vi det ikke på den måten.

Men tilbake til poenget:
Må man da legge ut et pr time, eller kan man avslutte dagen med å legge ut alle? lurer jeg på da.
Eh og det bestemmer jeg jo selv. Som alt annet på min egen lille planet.
Ja, jeg evner altså å skrive et helt blogginnlegg om et annet blogginnlegg, som ikke er skrevet og som kanskje ikke blir det. Vi når nye høyder her folkens, følg med, følg med!