Jeg har blitt invitert til å delta i en bokutgivelse. Om samiske kunstnere. Jeg vet veldig lite om denne boken, så det skal ikke handle om den spesifikt, men på et punkt ligner den på veldig mange andre hendelser i kunstverdnen: kunstnerne er de eneste deltagerne som ikke får betalt.
For vi får jo god pr.
Det er ikke sant at det ikke er penger i kunst. Det finnes byråkrater, intendenter, gallerister, kunstmuseer med vaktmestre og sekretærer og resepsjonister og kuratorer, det finnes departementer, det finnes magasiner, det finnes forlag, det finnes veldig mange som lever av kunst og arbeider med kunst uten å produsere kunst selv. Heldigvis. Vi er alle en del av et stort maskineri. Men hvordan har det blitt sånn at vi som produserer råvarene som dette maskineriet lever av, vi er de eneste som ikke skal få betalt? Som tvert imot forventes å bidra fra egen lomme? Ja, for enkelte skjemaer man kommer borti når man søker rimelig høyt oppe i systemet om penger for å produsere dette som forer maskineriet, de har ingen post for lønn til kunstneren, derimot skal man fylle i et felt med eget innskudd i produksjonen.
Må intendenten svare på hvor mye hun har tenkt å betale for å komme på jobb, i ansettelsesintervjuet? Nei, for det hadde jo vært helt sykt.
Ikke betaler hun for leien av sitt eget kontor heller. Det hadde jo vært rimelig sykt det også.
Jadda, jeg syter. Jeg er jo kunstner, det er jo det vi gjør. Og selvsagt skal jeg betale for leien av mitt eget ateliér. Men det hadde vært fint om det hadde vært litt vanligere å betale kunstnerne for deres arbeide og deres verk, når man benytter seg av det. Sånn at jeg har penger til ateliérleien.
Jadda, jeg kan si nei. Til de som ikke betaler det det faktisk koster meg å delta. Og det er omtrent alle.
På alle nivåer.
Jodadu, jeg kan selge verk. Ettersom jeg lever på 1960tallet. Kunstnere lever ikke lengre av salg, kunst er mer som en opplevelse man møter på museer, i bøker, visningssteder. Salg er stort sett en bonus, ikke noe man satser på. Kunsten er annerledes nå. Og dessuten, om jeg selger noe, skal galleristen ha 50 prosent og jeg skal betale 30 prosent skatt på det resterende beløpet.
Åh, jeg vet veldig godt hva jeg har gitt meg innpå. Jeg er bare litt lei av den der refleksen "og kunstneren skal selvsagt ikke ha betalt, det har vi ikke råd til."
Jeg vet ikke helt om jeg har råd til å sponse internasjonale bokutgivelser.
Men jeg vet at jeg må. Og det er vel det verste.
Kunstnere og verden
I dag har jeg fått en mail fra en kunstnerorganisasjon jeg er med i.
De vil at jeg skal fylle i et skjema.
Skjemaet finnes elektronisk på nettet. Halvelektronisk, eller det er jo elektronisk, men jeg skal laste det ned, fylle det i, og sende det på epost. Og det er presisert at jeg må bruke Times New Roman og skriftstørrelse 12. Og det skal sendes til en hotmailadresse, noe som får meg til å fnise litt.
Og så er det ingen link til skjemaet, men en beskrivelse av hvordan man finner det. Sånn Gå først til hjemmesiden.... øverst til høyre står det.....under der står det.....der finnes det en fane som....trykk på....litt til høyre for der igjen trykker du på.....og da kommer det ned en rullegardin...ikke trykk på den...går bak... til venstre....der finnes det noe som heter...
Fantastisk. Ser for meg en stillingsannonse med ordlyden "God kjennskap til EDB krevast!".
Eller muligens en jobbsøknad med punktet "kan internett".
Ikke skjønner jeg hva de skal med det der skjemaet heller. Og det skulle jeg ønske jeg gjorde. For det spiller jo en rolle. Men man skal kanskje vite det allerede.
De vil at jeg skal fylle i et skjema.
Skjemaet finnes elektronisk på nettet. Halvelektronisk, eller det er jo elektronisk, men jeg skal laste det ned, fylle det i, og sende det på epost. Og det er presisert at jeg må bruke Times New Roman og skriftstørrelse 12. Og det skal sendes til en hotmailadresse, noe som får meg til å fnise litt.
Og så er det ingen link til skjemaet, men en beskrivelse av hvordan man finner det. Sånn Gå først til hjemmesiden.... øverst til høyre står det.....under der står det.....der finnes det en fane som....trykk på....litt til høyre for der igjen trykker du på.....og da kommer det ned en rullegardin...ikke trykk på den...går bak... til venstre....der finnes det noe som heter...
Fantastisk. Ser for meg en stillingsannonse med ordlyden "God kjennskap til EDB krevast!".
Eller muligens en jobbsøknad med punktet "kan internett".
Ikke skjønner jeg hva de skal med det der skjemaet heller. Og det skulle jeg ønske jeg gjorde. For det spiller jo en rolle. Men man skal kanskje vite det allerede.
DA var vi ferdige
Det ble ny dusjslange. Visstnok finnes det ikke blandebatterier med dusjhullet på toppen.
Bortsett fra det vi har da.
Nå har jeg brukt så mye penger på dette at jeg i det imaginære prospektet over leiligheten føler at det er lov å skrive nyoppusset bad i 2014.
Men. Nå fungerer det. Jeg hadde riktignok en remse eller to med det fiineste bannskap Finnmark har å by på da jeg dusjet, for det ble verken særlig varmt eller særlig trykk, men etterpå, da jeg hadde fått på meg brillene, oppdaget jeg barnesikringene.
Så nå ER det faktisk i orden.
Jeg har tatt vare på det gamle blandebatteriet ettersom jeg jo har en mistanke om at det egentlig egentlig er ganske enkelt å fikse, og det er fint å ha det i reserve om det nye går gaiken, men ærlig talt, om det nye går til pisis går jeg tilbake og klager, og jeg innser litt sånn svakt i bakhodet at jeg jo ikke aner hvordan man fikser det onde, for jeg har faktisk åpnet opp og gitt opp. Men jeg er for mye av min fars datter til å kaste det.
Så om noen kommer på besøk, ligger det i en eske i boden merket ONDE BLANDEBATTERIET, og om noen kan ta å kaste det uten at jeg får det med meg, blir jeg veldig takknemlig. Eller det blir jeg jo ikke ettersom jeg ikke vet det, men likevel. Jeg blir det.
Over og ut på denne saken.
(bank i bordet)
Bortsett fra det vi har da.
Nå har jeg brukt så mye penger på dette at jeg i det imaginære prospektet over leiligheten føler at det er lov å skrive nyoppusset bad i 2014.
Men. Nå fungerer det. Jeg hadde riktignok en remse eller to med det fiineste bannskap Finnmark har å by på da jeg dusjet, for det ble verken særlig varmt eller særlig trykk, men etterpå, da jeg hadde fått på meg brillene, oppdaget jeg barnesikringene.
Så nå ER det faktisk i orden.
Jeg har tatt vare på det gamle blandebatteriet ettersom jeg jo har en mistanke om at det egentlig egentlig er ganske enkelt å fikse, og det er fint å ha det i reserve om det nye går gaiken, men ærlig talt, om det nye går til pisis går jeg tilbake og klager, og jeg innser litt sånn svakt i bakhodet at jeg jo ikke aner hvordan man fikser det onde, for jeg har faktisk åpnet opp og gitt opp. Men jeg er for mye av min fars datter til å kaste det.
Så om noen kommer på besøk, ligger det i en eske i boden merket ONDE BLANDEBATTERIET, og om noen kan ta å kaste det uten at jeg får det med meg, blir jeg veldig takknemlig. Eller det blir jeg jo ikke ettersom jeg ikke vet det, men likevel. Jeg blir det.
Over og ut på denne saken.
(bank i bordet)
Ikke akkurat akkurat
Jeg hadde altså:
et gammelt, ondt blandebatteri
et nytt, viljeløst blandebatteri
lokalisert stoppekranen.
og en skiftnøkkel (som viste seg å være for liten)
Jeg har etterhvert gått til anskaffelse av:
en ny skiftnøkkel
en forsikring om at stoppekranen er stoppekran
en unebrakkenøkkel str 8 mm til stoppekranen
(og et gammelt, ondt blandebatteri som plutselig fungerer perfekt)
helg
og da burde jo alt ligge til rette for at NÅ skal det skiftes.
Vel.
På det gamle blandebatteriet er festet til dusjslangen på toppen av blandebatteriet.
På det nye er festet under, under en tupp.
Det vil si at gammel dusjslange på nytt blandebatteri ikke lengre når særlig høyt opp på veggen. Sånn midtveis bare. Perfekt til å vaske øyenbrynene.
Så nå har jeg pakket ned det nye blandebatteriet igjen igjen igjen, og gjør meg klar for den tredje turen inn til menneskenes verden for å gå til anskaffelse av nødvendighet iht skifte av blandebatteri. Enten nytt blandebatteri, eller ny dusjslange. Det som blir billigst.
Og på badet putrer et gammelt blandebatteri med sitt og leverer perfekt dusjtemperatur, hvilket jo gjør motivasjonen så mye mindre.
et gammelt, ondt blandebatteri
et nytt, viljeløst blandebatteri
lokalisert stoppekranen.
og en skiftnøkkel (som viste seg å være for liten)
Jeg har etterhvert gått til anskaffelse av:
en ny skiftnøkkel
en forsikring om at stoppekranen er stoppekran
en unebrakkenøkkel str 8 mm til stoppekranen
(og et gammelt, ondt blandebatteri som plutselig fungerer perfekt)
helg
og da burde jo alt ligge til rette for at NÅ skal det skiftes.
Vel.
På det gamle blandebatteriet er festet til dusjslangen på toppen av blandebatteriet.
På det nye er festet under, under en tupp.
Det vil si at gammel dusjslange på nytt blandebatteri ikke lengre når særlig høyt opp på veggen. Sånn midtveis bare. Perfekt til å vaske øyenbrynene.
Så nå har jeg pakket ned det nye blandebatteriet igjen igjen igjen, og gjør meg klar for den tredje turen inn til menneskenes verden for å gå til anskaffelse av nødvendighet iht skifte av blandebatteri. Enten nytt blandebatteri, eller ny dusjslange. Det som blir billigst.
Og på badet putrer et gammelt blandebatteri med sitt og leverer perfekt dusjtemperatur, hvilket jo gjør motivasjonen så mye mindre.
tidlig evaluering
Jeg hadde to små nyttårsforsetter.
Slutte å lese kommentarer i kommentarfeltene, særlig om EDL-tullkukene er ute og gauler,
og
Gå mer på fest.
Jeg kan nok jobbe litt mer med begge.
Slutte å lese kommentarer i kommentarfeltene, særlig om EDL-tullkukene er ute og gauler,
og
Gå mer på fest.
Jeg kan nok jobbe litt mer med begge.
Akkurat, akkurat
Når man gjentar akkurat på den måten der blir det litt grønlandsk.
Uansett:
Jeg har nå lånt insektsnøkkel. Jeg vet enda ikke om den passer. Den skal passe, men livet er fullt av overraskelser.
For eksempel som at nå som jeg har kjøpt nytt blandebatteri er det ikke lengre noe galt med det gamle. Men jeg vet jo at i det sekundet jeg leverer det nye tilbake til butikken, kommer det gamle til å bli ondt igjen. Dessuten er det en løgn at det ikke er noe galt, man kan fortsatt ikke stille på temperaturen, men vannet som kommer ut, er passe.
Men det er vel litt typisk for sånne som er onde. De later som om alt er i orden, for SÅ...!
Så jeg lar meg ikke lure. Planen er som før. Bytte.
Nå tror jeg at alt skal ligge til rette for det. Bank i bordet.
Vel. Det blir senere. Nå skal jeg lage litt kunst. Det er jo derfor jeg er her.
Uansett:
Jeg har nå lånt insektsnøkkel. Jeg vet enda ikke om den passer. Den skal passe, men livet er fullt av overraskelser.
For eksempel som at nå som jeg har kjøpt nytt blandebatteri er det ikke lengre noe galt med det gamle. Men jeg vet jo at i det sekundet jeg leverer det nye tilbake til butikken, kommer det gamle til å bli ondt igjen. Dessuten er det en løgn at det ikke er noe galt, man kan fortsatt ikke stille på temperaturen, men vannet som kommer ut, er passe.
Men det er vel litt typisk for sånne som er onde. De later som om alt er i orden, for SÅ...!
Så jeg lar meg ikke lure. Planen er som før. Bytte.
Nå tror jeg at alt skal ligge til rette for det. Bank i bordet.
Vel. Det blir senere. Nå skal jeg lage litt kunst. Det er jo derfor jeg er her.
Akkurat.
Da var jeg tilbake i Sverige en snartur. Det nye blandebatteriet ligger fortsatt i esken sin og viser seg å ikke være selvmonterende. Det viser seg også at man må ha umbrakonøkkel, som heter "insektnyckel" på svensk, for å stenge av vannet. For en umåtelig praktisk ordning!
"Kjære, jeg tror vi har en vannlekkasje! Vannet spruter ut over alt!"
"Ja, skal vi se, neste bane går om ti minutter, jeg drar på Wirströms og ser om de har et umbrakonøkkelsett. Holder du fortet?"
Jeg HAR et umbrakonøkkelsett. Hade jeg visst at det var påkrevet for overlevelse på samme måte som et brannslukningsapparat, hadde jeg sikkert visst hvor det var også. Det er ikke i verktøyskrinet, og det er ikke i malingsbøtta jeg bruker istedetfor verktøyskrinet fordi verktøyskrinet er alt for lite til å oppbevare verktøy i.
Men. I går kveld da jeg kom hit fungerte dusjen. Faktisk.
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.
uNbrako. Nøkkel. Ja. En sekskantig L. Dere skjønner.
"Kjære, jeg tror vi har en vannlekkasje! Vannet spruter ut over alt!"
"Ja, skal vi se, neste bane går om ti minutter, jeg drar på Wirströms og ser om de har et umbrakonøkkelsett. Holder du fortet?"
Jeg HAR et umbrakonøkkelsett. Hade jeg visst at det var påkrevet for overlevelse på samme måte som et brannslukningsapparat, hadde jeg sikkert visst hvor det var også. Det er ikke i verktøyskrinet, og det er ikke i malingsbøtta jeg bruker istedetfor verktøyskrinet fordi verktøyskrinet er alt for lite til å oppbevare verktøy i.
Men. I går kveld da jeg kom hit fungerte dusjen. Faktisk.
Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig.
uNbrako. Nøkkel. Ja. En sekskantig L. Dere skjønner.
Håper ikke dette blir en føljetong
Jeg lever jo i et samliv med det Onde Blandebatteriet. (Må ikke forveksles med en oppdatering av Den Hmlightsfullefotogrfen. Dette er faktisk et blandebatteri. )
Det Onde Blandebattreriet styrer varmen helt selv, og det veksler mellom for varmt og for kaldt. Det fins et handtak man kan skru på, men enten sitter det helt fast eller så farer det bare rundt og rundt, og å gi seg i kast med handtaket fører ikke til noe annet enn ømme handledd. Men man føler jo liksom at man må forsøke noe, ikke bare stå det som et annet mehe og la seg skolde.
På et tidspunkt ble jeg lei av å bli skoldet i dusjen mens jeg vred rundt på en metalldings, så jeg kjøpte nytt blandebatteri.
Mannen i butikken sa at det var så lett å bytte at, bare skru av det gamle med en skiftnøkkel og heisan hoppsan. Det var akkurat heisann hoppsann-faktoren jeg var ute etter, jeg har jo en mistanke om at det muligens går an å reparere den hendelen som bare snurrer rundt, men det føles absolutt ikke som noe heisan hoppsan, så jeg brukte alle julegavepengene mine på blandebatteri og heisanhoppsanmuligheten. Og muligheten for å gå tilbake i butikken og utbe meg detaljer om prosessen om det går heisannhoppsanngalt, noe man har begrensede muligheter for å gjøre når man internethandler.
Og jeg hjem for å fikse, og for å oppdage at skiftnøkkelen var for liten.
Og jeg ut igjen neste dag for å kjøpe den nødvendige mastodontskiftnøkkelen, og jeg hjem igjen for å oppdage at jeg ikke finner stoppkrana.
Og det var litt irriterende for jeg trodde faktisk at jeg hadde ryggdekning der, vaktmesteren hadde sendt meg en mail og forklart hvor den var, eller de var, det skal være en for varmt og en for kaldt. Og den varme mangler enten en del, eller så er den helt hinsides idiotisk utformet.
Om det skjer en ulykke og man må stenge vannet, er det da virkelig meningen at man skal løpe rundt og lete etter en passende umbrakonøkkel da?
Hva om man i motsetning til meg ikke har et hendig lite umbrakosett? (Og hva om man i motsetning til meg faktisk er i stand til å finne nevnte sett? Sukk)
Det virker som en veldig ustabil løsning. Og det får meg til å ane at noe er galt her. Men sikker kan man ikke være.
Så jeg har sendt en mail til vaktmesteren med bilde av den mulige stoppkrana, det får ikke hjelpe om han tror jeg er helt komplett idiot, det er det han får betalt for. Å tro at folk er idioter.
Så får vi se. Jeg er lei allerede. Men jeg er også lei av å bli skoldet eller nedist, så det er bare å følge opp.
Det Onde Blandebattreriet styrer varmen helt selv, og det veksler mellom for varmt og for kaldt. Det fins et handtak man kan skru på, men enten sitter det helt fast eller så farer det bare rundt og rundt, og å gi seg i kast med handtaket fører ikke til noe annet enn ømme handledd. Men man føler jo liksom at man må forsøke noe, ikke bare stå det som et annet mehe og la seg skolde.
På et tidspunkt ble jeg lei av å bli skoldet i dusjen mens jeg vred rundt på en metalldings, så jeg kjøpte nytt blandebatteri.
Mannen i butikken sa at det var så lett å bytte at, bare skru av det gamle med en skiftnøkkel og heisan hoppsan. Det var akkurat heisann hoppsann-faktoren jeg var ute etter, jeg har jo en mistanke om at det muligens går an å reparere den hendelen som bare snurrer rundt, men det føles absolutt ikke som noe heisan hoppsan, så jeg brukte alle julegavepengene mine på blandebatteri og heisanhoppsanmuligheten. Og muligheten for å gå tilbake i butikken og utbe meg detaljer om prosessen om det går heisannhoppsanngalt, noe man har begrensede muligheter for å gjøre når man internethandler.
Og jeg hjem for å fikse, og for å oppdage at skiftnøkkelen var for liten.
Og jeg ut igjen neste dag for å kjøpe den nødvendige mastodontskiftnøkkelen, og jeg hjem igjen for å oppdage at jeg ikke finner stoppkrana.
Og det var litt irriterende for jeg trodde faktisk at jeg hadde ryggdekning der, vaktmesteren hadde sendt meg en mail og forklart hvor den var, eller de var, det skal være en for varmt og en for kaldt. Og den varme mangler enten en del, eller så er den helt hinsides idiotisk utformet.
Om det skjer en ulykke og man må stenge vannet, er det da virkelig meningen at man skal løpe rundt og lete etter en passende umbrakonøkkel da?
Hva om man i motsetning til meg ikke har et hendig lite umbrakosett? (Og hva om man i motsetning til meg faktisk er i stand til å finne nevnte sett? Sukk)
Det virker som en veldig ustabil løsning. Og det får meg til å ane at noe er galt her. Men sikker kan man ikke være.
Så jeg har sendt en mail til vaktmesteren med bilde av den mulige stoppkrana, det får ikke hjelpe om han tror jeg er helt komplett idiot, det er det han får betalt for. Å tro at folk er idioter.
Så får vi se. Jeg er lei allerede. Men jeg er også lei av å bli skoldet eller nedist, så det er bare å følge opp.
Kniven, kniven
Jeg har en veldig fin kniv. Jeg har mange kniver, men jeg har en som er fin.
Det vil si, jeg har vel to, men nå roter jeg til fortellingen.
Jeg har en fin kniv, og i mange år har den vært borte og jeg har lurt på hvor i himmelens navn selveste staskniven har blitt av. Når man bor i to land og har flyttet mer en en gang i året de siste tretten årene, gjennomsnittlig, blir ting borte. (Ostehøvelen, for eksempel, som etter et års leting dukket opp i sidelomma på fjellsekken. Perleplatene fra nevøsen som lå i kakeboksen. Nå prater vi oss bort igjen.)
Poenget, iallefall, er at det er ikke helt uvanlig at ting blir borte men ingenting har vært så lenge borte som staskniven. Det er en Strømengkniv med skaft av bein og messing, og den er akurat passe stor, og den er vakker. Jeg har lett og lett. Det vil si, jeg har kanskje mer sett etter den. Jeg har ikke lett så aktivt da det meste av det jeg eier er i papp- og trekasser i forskjellige hus, leliligheter og hytter samt på verandaer. Det er kanskje mer riktig å si at jeg har savnet enn akkurat lett.
Og så! Dukket den opp!
På hylla på min mors vaskerom!
Sliten, sløv, og messindekslet over baktangen var slått av, men der var den!
Lykkelig tok jeg den med meg, staskniven min!
Men så. Eller det er ikke noe men men kanskje er det det likevel. I går da jeg sto og kvesset den opp igjen, og det var sannelig litt av en jobb, og pusset limet av baktangen der det før var et messingdeksel, slo det meg: kanskje er det ikke min kniv? Jeg mener, det er jo ikke noe unika dette. Kanskje er det rett og slett Knut stefar sin kniv?
Som han nå lurer på hvor har blitt av. Han la den jo vitterlig fra seg på vaskerommet da han vasket turbuksene. Hm... hvor kan den ha blitt av? Tenker han kanskje.
Og her sitter jeg, med en kniv som kanskje ikke er min likevel. Jeg var jo så sikker, det falt meg ikke inn å spørre, jeg bare putta den i veska og for.
Ja, dette er jo litt dumt. Eller det kunne ha vært det. For snart er det Knut stefar sin syttiårsdag. Og den mannen er det umulig å finne på presanger til. Verdens snilleste mann, man vil gi ham fine saker så det står etter, men han vil egentlig ikke ha. Dette er mannen som har uttalt at det er trivelig med jul, bortsett fra alle presangene.
Presanger er ting som bare fyller opp huset.
Dette betyr at jeg har to nærmest perfekte gavealternativer!
a) istedet for å gi, tar jeg. Én ting mindre som fyller opp huset
b) han får en presang, som han riktignok hadde fra før, men istedet for nok en dublett, er det faktisk den han hadde fra før.
Og det hadde jo vært en fantastisk overraskelse hadde det ikke vært for at jeg har ham mistenkt for å lese bloggen i ny og ne. Men det betyr bare at han kan velge selv. Om det nå er hans kniv, da. Dette er jo én måte å finne ut av det på.
Det vil si, jeg har vel to, men nå roter jeg til fortellingen.
Jeg har en fin kniv, og i mange år har den vært borte og jeg har lurt på hvor i himmelens navn selveste staskniven har blitt av. Når man bor i to land og har flyttet mer en en gang i året de siste tretten årene, gjennomsnittlig, blir ting borte. (Ostehøvelen, for eksempel, som etter et års leting dukket opp i sidelomma på fjellsekken. Perleplatene fra nevøsen som lå i kakeboksen. Nå prater vi oss bort igjen.)
Poenget, iallefall, er at det er ikke helt uvanlig at ting blir borte men ingenting har vært så lenge borte som staskniven. Det er en Strømengkniv med skaft av bein og messing, og den er akurat passe stor, og den er vakker. Jeg har lett og lett. Det vil si, jeg har kanskje mer sett etter den. Jeg har ikke lett så aktivt da det meste av det jeg eier er i papp- og trekasser i forskjellige hus, leliligheter og hytter samt på verandaer. Det er kanskje mer riktig å si at jeg har savnet enn akkurat lett.
Og så! Dukket den opp!
På hylla på min mors vaskerom!
Sliten, sløv, og messindekslet over baktangen var slått av, men der var den!
Lykkelig tok jeg den med meg, staskniven min!
Men så. Eller det er ikke noe men men kanskje er det det likevel. I går da jeg sto og kvesset den opp igjen, og det var sannelig litt av en jobb, og pusset limet av baktangen der det før var et messingdeksel, slo det meg: kanskje er det ikke min kniv? Jeg mener, det er jo ikke noe unika dette. Kanskje er det rett og slett Knut stefar sin kniv?
Som han nå lurer på hvor har blitt av. Han la den jo vitterlig fra seg på vaskerommet da han vasket turbuksene. Hm... hvor kan den ha blitt av? Tenker han kanskje.
Og her sitter jeg, med en kniv som kanskje ikke er min likevel. Jeg var jo så sikker, det falt meg ikke inn å spørre, jeg bare putta den i veska og for.
Ja, dette er jo litt dumt. Eller det kunne ha vært det. For snart er det Knut stefar sin syttiårsdag. Og den mannen er det umulig å finne på presanger til. Verdens snilleste mann, man vil gi ham fine saker så det står etter, men han vil egentlig ikke ha. Dette er mannen som har uttalt at det er trivelig med jul, bortsett fra alle presangene.
Presanger er ting som bare fyller opp huset.
Dette betyr at jeg har to nærmest perfekte gavealternativer!
a) istedet for å gi, tar jeg. Én ting mindre som fyller opp huset
b) han får en presang, som han riktignok hadde fra før, men istedet for nok en dublett, er det faktisk den han hadde fra før.
Og det hadde jo vært en fantastisk overraskelse hadde det ikke vært for at jeg har ham mistenkt for å lese bloggen i ny og ne. Men det betyr bare at han kan velge selv. Om det nå er hans kniv, da. Dette er jo én måte å finne ut av det på.
påanijeen
Fyff late det var tungt å stå opp i dag. Det var det forsåvidt i går og men da klarte jeg det ikke, så i dag var det verre for da klarte jeg faktisk å brekke meg opp klokken åtte.
Og jada, jeg vet at det ikke er spesielt tidlig, at jeg har lesere som er firebarnsforeldre med jobb i staten og dermed må opp klokken kvart over fem, men det kan vi komme tilbake til.
Jeg derimot, sto opp åtte, og gikk i dusjen. Den enormt utilfredsstillende dusjen med herpa blandebatteri og fri, men ubestemmelig vilje.
Og så gikk jeg og la meg igjen.
Og så sto jeg opp en gang til, og spiste frokost, en enormt tilfredsstillende frokost med spekkalaks som ikke er drettet opp, hah, og så gikk jeg og la meg IGJEN.
Jada.
Og så sto jeg opp og gikk på jobb. Til slutt.
Og det er det som er forskjellen på meg og de som står opp klokken fem for å gå på sin jobb i staten.
Dette er min eneste fordel. Jeg får jo ikke et øre betalt for det jeg gjør, jeg betaler derimot leie for mitt eget atelier, her jeg sitter i doble lag ullundertøy fordi varme er inkludert i leia.
Og da kan man jaggumeg unne seg en langsom morgen.
Nå skal jeg gå og slipe en kniv. Jeg kommer muligens tilbake til den i morgen.
Og jada, jeg vet at det ikke er spesielt tidlig, at jeg har lesere som er firebarnsforeldre med jobb i staten og dermed må opp klokken kvart over fem, men det kan vi komme tilbake til.
Jeg derimot, sto opp åtte, og gikk i dusjen. Den enormt utilfredsstillende dusjen med herpa blandebatteri og fri, men ubestemmelig vilje.
Og så gikk jeg og la meg igjen.
Og så sto jeg opp en gang til, og spiste frokost, en enormt tilfredsstillende frokost med spekkalaks som ikke er drettet opp, hah, og så gikk jeg og la meg IGJEN.
Jada.
Og så sto jeg opp og gikk på jobb. Til slutt.
Og det er det som er forskjellen på meg og de som står opp klokken fem for å gå på sin jobb i staten.
Dette er min eneste fordel. Jeg får jo ikke et øre betalt for det jeg gjør, jeg betaler derimot leie for mitt eget atelier, her jeg sitter i doble lag ullundertøy fordi varme er inkludert i leia.
Og da kan man jaggumeg unne seg en langsom morgen.
Nå skal jeg gå og slipe en kniv. Jeg kommer muligens tilbake til den i morgen.
Google? Hva driver du med?
Google har vært lynraskt ute og stanset noen som har forsøkt å kapre kontoen min. De har sågar sendt meg både mail og sms i det sekundet det holdt på å skje. Og jeg vet at det var samme sekund, for det var jeg som forsøkte å logge meg inn, som vanlig, på en maskin jeg har hatt i et år, med et epostprogram jeg har brukt i et år.
Nå går ikke det mer.
Google sier i eposten, at OM det var meg som drev og logga meg på fra mistenkelige apper ("Mail" på macen min) så kan jeg gå inn på den og den siden og følge dette trestegsprogrammet.
Bare at etter første steg sier programmet OK! Nå er alt i orden! og det er det overhodet ikke og det var ikke sånn Google sa jeg skulle gjøre det. Men jeg får ikke gjort det som Google sa at jeg skulle gjøre det for jeg bare såvidt er borti tastaturet så sier programet OK! Nå er alt i orden! og det er det fortsatt ikke.
Jeg får jo fortsatt lest epost. Bare på en mye mer tungvint måte. Og ikke på den måten jeg vil.
Og hver gang jeg forsøker å få fiksa det er alt OK! men det er det ikke. For jeg pleier ikke å være så irritert som jeg er nå når alt er OK! .
Nå går ikke det mer.
Google sier i eposten, at OM det var meg som drev og logga meg på fra mistenkelige apper ("Mail" på macen min) så kan jeg gå inn på den og den siden og følge dette trestegsprogrammet.
Bare at etter første steg sier programmet OK! Nå er alt i orden! og det er det overhodet ikke og det var ikke sånn Google sa jeg skulle gjøre det. Men jeg får ikke gjort det som Google sa at jeg skulle gjøre det for jeg bare såvidt er borti tastaturet så sier programet OK! Nå er alt i orden! og det er det fortsatt ikke.
Jeg får jo fortsatt lest epost. Bare på en mye mer tungvint måte. Og ikke på den måten jeg vil.
Og hver gang jeg forsøker å få fiksa det er alt OK! men det er det ikke. For jeg pleier ikke å være så irritert som jeg er nå når alt er OK! .
Abonner på:
Innlegg (Atom)