Kniven, kniven

Jeg har en veldig fin kniv. Jeg har mange kniver, men jeg har en som er fin.
Det vil si, jeg har vel to, men nå roter jeg til fortellingen.
Jeg har en fin kniv, og i mange år har den vært borte og jeg har lurt på hvor i himmelens navn selveste staskniven har blitt av. Når man bor i to land og har flyttet mer en en gang i året de siste tretten årene, gjennomsnittlig, blir ting borte. (Ostehøvelen, for eksempel, som etter et års leting dukket opp i sidelomma på fjellsekken. Perleplatene fra nevøsen som lå i kakeboksen. Nå prater vi oss bort igjen.)
Poenget, iallefall, er at det er ikke helt uvanlig at ting blir borte men ingenting har vært så lenge borte som staskniven. Det er en Strømengkniv med skaft av bein og messing, og den er akurat passe stor, og den er vakker. Jeg har lett og lett. Det vil si, jeg har kanskje mer sett etter den. Jeg har ikke lett så aktivt da det meste av det jeg eier er i papp- og trekasser i forskjellige hus, leliligheter og hytter samt på verandaer. Det er kanskje mer riktig å si at jeg har savnet enn akkurat lett.
Og så! Dukket den opp!
På hylla på min mors vaskerom!
Sliten, sløv, og messindekslet over baktangen var slått av, men der var den!
Lykkelig tok jeg den med meg, staskniven min!

Men så. Eller det er ikke noe men men kanskje er det det likevel. I går da jeg sto og kvesset den opp igjen, og det var sannelig litt av en jobb, og pusset limet av baktangen der det før var et messingdeksel, slo det meg: kanskje er det ikke min kniv? Jeg mener, det er jo ikke noe unika dette. Kanskje er det rett og slett Knut stefar sin kniv?
Som han nå lurer på hvor har blitt av. Han la den jo vitterlig fra seg på vaskerommet da han vasket turbuksene. Hm... hvor kan den ha blitt av?  Tenker han kanskje.
Og her sitter jeg, med en kniv som kanskje ikke er min likevel. Jeg var jo så sikker, det falt meg ikke inn å spørre, jeg bare putta den i veska og for.

Ja, dette er jo litt dumt. Eller det kunne ha vært det. For snart er det Knut stefar sin syttiårsdag. Og den mannen er det umulig å finne på presanger til. Verdens snilleste mann, man vil gi ham fine saker så det står etter, men han vil egentlig ikke ha. Dette er mannen som har uttalt at det er trivelig med jul, bortsett fra alle presangene.
Presanger er ting som bare fyller opp huset.
Dette betyr at jeg har to nærmest perfekte gavealternativer!
a) istedet for å gi, tar jeg. Én ting mindre som fyller opp huset
b) han får en presang, som han riktignok hadde fra før, men istedet for nok en dublett, er det faktisk den han hadde fra før.


Og det hadde jo vært en fantastisk overraskelse hadde det ikke vært for at jeg har ham mistenkt for å lese bloggen i ny og ne. Men det betyr bare at han kan velge selv. Om det nå er hans kniv, da. Dette er jo én måte å finne ut av det på.