Jeg kan ikke helt huske om jeg nevnte det, men jeg har jo fått en sånn recidency i Berlin. Sa jeg det?
For dere som er så heldige at dere kan holde dere unna kunst&design, er en recidency i dette tilfellet en bolig som noen stiller til disposisjon for meg, mot at jeg gjør et prosjekt. (Ikke overnatting mot husvask). Noen ganger stiller de med lønn og, og reise, det gjør de ikke her, men leilighet i Berlin i 5-6 uker og materialer. Jeg er veldig fornøyd med at jeg fikk det (jeg må ha skrevet om det før?) siden det var 80 søkere, og jeg altså skal ha utstillingsåpning i Berlin 22/9, og det er så kult å si.
Om jeg nå kommer inn på skole går Berlin ut. Men det er sånn 260 søkere på åtte plasser så sjansen er ikke så stor. Jeg gidder ikke søke på de skolene som er enkle å komme inn på, om de ikke er gode i tillegg, og det er de ikke. Akkurat nå kjenner jeg at jeg har mer lyst på Berlin enn skole, men jeg er jo ikke dummihode, jeg skjønner jo at man må velge 2 år på skole fremfor halvannen måned i Berlin, om valget nå plutselig skulle bli et valg. Jeg innser at sjansen ikke er så stor for det.
Men Berliiiin. Åh. Prosjekt. Utstilling!
Nei nå er jeg ganske sikker på at jeg må ha skrevet dette før, men jeg karer ikke finne det i arkivet. Beklager at jeg ikke kommer med noe nytt.
Men som mamma så ofte poengterer, hun leser ikke ALT jeg skriver så da gjør det kanskje ikke noe, hvis de fleste gjør som min mor.
Påvirkninger, 3 stk
Avogtil hører jeg på nyheter på tegnspråk. Nettopp. Det hender bare når TVen står på fordi ingen har skrudd den av, vi gjør begge noe annet og tenker ikke på TVen.
Før så jeg litt på, jeg har en nesten døv tremenning og øvde meg av den grunn på tegn. Tegn-og-tale virket overkommelig som selvstudium, tegnspråk ikke. Nå er jo Nyheter på tegnspråk nettopp på tegnspråk, men jeg pleide å se på for å se om jeg kjente igjen tegn.
Uansett. Det gjør jeg ikke lengre. Den eneste befatningen jeg har med dette programmet nå er bakgrunnsmusikken. Som de av en eller annen grunn har.
Og det er den jeg vil frem til. Å høre på bakgrunnsmusikken til Nyheter på tegnspråk er som å bli døv. Den er som å bli blind i ørene. Den eksisterer på et ikkeeksisterende nivå, den er musikk uten å være musikk, den er en slags tilintetgjørelse av lyd. Som sinustoner i en akkordprogresjon som ikke rører seg av flekken.
Der har de truffet bra.
Interiør. Når noen sier det ordet, eller jeg leser det, blir det brått som om jeg ikke har fått en dråpe kaffe på seks uker. Og jeg vil bare ligge på en strand en plass. Nå ble det sånn igjen, fordi jeg skrev det selv. Åååh.
Coop og Meny er to butikker som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Når Morten sier Vi går på Coop, aner jeg ikke hvor vi skal. Jeg blir akutt forvirret, det er som å måtte avgjøre hva som er høyre og venstre i løpet av et minisekund, med hurtigblinking og føflekker og alle huskeregler man har spart på, uten å klare det. Jeg har laget meg huskeregler for Meny og Coop og (menYYYYY, bYYYYstasjonen) men de virker ikke, jeg husker ikke huskereglene før etter at jeg har klart å plassere butikken. Så når Morten sier Vi fær på Coop å handle, blir det svart og ubehagelig inne i hodet mitt.
Men så!
Så fant vi ut av vi istedet skal kalle dem den grønne og den røde butikken, og da ble jeg så glad! For da vet jeg hva vi prater om og slipper å gå inn i en akuttforvirring hver gang vi skal ha dagligvarer! Åh! Rød og grønt er fargene på handlekurvene deres, og posene.
Eh, og sikkert logoen også da, når jeg tenker meg om.
Så om jeg nå klarer å unngå ordet "interiør" og passer på at TVen ikke blir stående uavskrudd, blir det deilig framover.
Før så jeg litt på, jeg har en nesten døv tremenning og øvde meg av den grunn på tegn. Tegn-og-tale virket overkommelig som selvstudium, tegnspråk ikke. Nå er jo Nyheter på tegnspråk nettopp på tegnspråk, men jeg pleide å se på for å se om jeg kjente igjen tegn.
Uansett. Det gjør jeg ikke lengre. Den eneste befatningen jeg har med dette programmet nå er bakgrunnsmusikken. Som de av en eller annen grunn har.
Og det er den jeg vil frem til. Å høre på bakgrunnsmusikken til Nyheter på tegnspråk er som å bli døv. Den er som å bli blind i ørene. Den eksisterer på et ikkeeksisterende nivå, den er musikk uten å være musikk, den er en slags tilintetgjørelse av lyd. Som sinustoner i en akkordprogresjon som ikke rører seg av flekken.
Der har de truffet bra.
Interiør. Når noen sier det ordet, eller jeg leser det, blir det brått som om jeg ikke har fått en dråpe kaffe på seks uker. Og jeg vil bare ligge på en strand en plass. Nå ble det sånn igjen, fordi jeg skrev det selv. Åååh.
Coop og Meny er to butikker som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Når Morten sier Vi går på Coop, aner jeg ikke hvor vi skal. Jeg blir akutt forvirret, det er som å måtte avgjøre hva som er høyre og venstre i løpet av et minisekund, med hurtigblinking og føflekker og alle huskeregler man har spart på, uten å klare det. Jeg har laget meg huskeregler for Meny og Coop og (menYYYYY, bYYYYstasjonen) men de virker ikke, jeg husker ikke huskereglene før etter at jeg har klart å plassere butikken. Så når Morten sier Vi fær på Coop å handle, blir det svart og ubehagelig inne i hodet mitt.
Men så!
Så fant vi ut av vi istedet skal kalle dem den grønne og den røde butikken, og da ble jeg så glad! For da vet jeg hva vi prater om og slipper å gå inn i en akuttforvirring hver gang vi skal ha dagligvarer! Åh! Rød og grønt er fargene på handlekurvene deres, og posene.
Eh, og sikkert logoen også da, når jeg tenker meg om.
Så om jeg nå klarer å unngå ordet "interiør" og passer på at TVen ikke blir stående uavskrudd, blir det deilig framover.
morgenstund har formiddagssmak
Jeg venter på posten. Jeg må sende noen papirer til Lånekassen, men først må jeg få dem fra nav, og det har jeg forsåvidt gjort, men nå har posten drevet og sendt disse papirene fra Kirkenes til Bergen i halvannen uke. Dessuten har postmannen satt opp gule lapper i oppgangen om at hvis det står barnevogner der, så får vi post. Jeg tror hun mener ingen post, men hun har avsluttet lappen med ELLERS POST!, skjønt det er jo ikke så opprivende. Kanskje derfor småbarnsforeldrene har latt barnevognene stå.
Men jeg vet ikke om jeg ikke får post på grunn av ELLERS!, eller på grunn av posten generelt.
Hvis den ikke kommer i dag må jeg forfatte en mail til lånekassen, der jeg forklarer hvorfor jeg ikke har ettersendt dokumenter på en troverdig måte men helst ikke går i detaljer om konflikten ute i gangen, for det blir litt sånn hunden-spiste-leksene, det kan bli komplisert og jeg håper jeg slipper.
I morgen blir Solemiapia 23. Hun gruer seg for hun kan ikke helt se hva hun har oppnådd i livet i løpet av denne tiden, på den ene siden skjønner jeg hva hun mener siden hun titt og ofte oppfører seg som en annen femtenåring, på den andre siden synes jeg hun har oppnådd bra mye og gått sine egne veier for å komme dit hun er, og er tøff og fin og super så det holder. På den tredje siden (hvilken form er det egentlig vi omtaler i denne talemåten?) skjønner jeg ikke helt hva det er man skal oppnå, og det er ubehagelig at hun kommer med sånne uttalelser for jeg er jo snart 32 og hva har jeg da oppnådd, hvis hun ikke har oppnådd noe, hva er det vi måler? og jeg hadde ikke tenkt å begynne å bale med de der tankene så jeg er litt misfornøyd med problemoppsettet.
Jeg tror ikke det man har unnagjort er så viktig, men at man stadig holder på å unnagjøre.
Nå ser jeg postbilen.
Nå kommer postdamen mot huset.
Nå går det i døra, og nå låser hun opp postkassene så det gjaller i veggene.
Nå snakker hun med noen i oppgangen. Hva sier de? Noe med problem. Faen vet, sa hun? De krangler om barnevognene, men skjønner hverandres problemer, så de blir ikke enige, ikke stikk av med posten nå!
Hm. Kan jeg gå ut og se etter post sånn som jeg er kledd, i dobbelt langermet ullundertøy, som en annen polsterninja?
Hurra navpost! Da kan jeg ikle meg enda litt mer ull og gå bort på jobb!
Men jeg vet ikke om jeg ikke får post på grunn av ELLERS!, eller på grunn av posten generelt.
Hvis den ikke kommer i dag må jeg forfatte en mail til lånekassen, der jeg forklarer hvorfor jeg ikke har ettersendt dokumenter på en troverdig måte men helst ikke går i detaljer om konflikten ute i gangen, for det blir litt sånn hunden-spiste-leksene, det kan bli komplisert og jeg håper jeg slipper.
I morgen blir Solemiapia 23. Hun gruer seg for hun kan ikke helt se hva hun har oppnådd i livet i løpet av denne tiden, på den ene siden skjønner jeg hva hun mener siden hun titt og ofte oppfører seg som en annen femtenåring, på den andre siden synes jeg hun har oppnådd bra mye og gått sine egne veier for å komme dit hun er, og er tøff og fin og super så det holder. På den tredje siden (hvilken form er det egentlig vi omtaler i denne talemåten?) skjønner jeg ikke helt hva det er man skal oppnå, og det er ubehagelig at hun kommer med sånne uttalelser for jeg er jo snart 32 og hva har jeg da oppnådd, hvis hun ikke har oppnådd noe, hva er det vi måler? og jeg hadde ikke tenkt å begynne å bale med de der tankene så jeg er litt misfornøyd med problemoppsettet.
Jeg tror ikke det man har unnagjort er så viktig, men at man stadig holder på å unnagjøre.
Nå ser jeg postbilen.
Nå kommer postdamen mot huset.
Nå går det i døra, og nå låser hun opp postkassene så det gjaller i veggene.
Nå snakker hun med noen i oppgangen. Hva sier de? Noe med problem. Faen vet, sa hun? De krangler om barnevognene, men skjønner hverandres problemer, så de blir ikke enige, ikke stikk av med posten nå!
Hm. Kan jeg gå ut og se etter post sånn som jeg er kledd, i dobbelt langermet ullundertøy, som en annen polsterninja?
Hurra navpost! Da kan jeg ikle meg enda litt mer ull og gå bort på jobb!
bali
jeg har varmedress. det har blitt kuldegrader igjen. jeg skal ikke si at jeg ikke fryser.
her er et bilde av fontenen i parken, den fryser og.
snart skal jeg jobbe, først skal jeg blogge
I går kjøpte jeg varmedress, i dag er det varmegrader. Jaja, så lenge det funker legger ikke jeg meg opp i detaljene.
Alle fortau er av is med med vann på, så der kan man ikke gå. Og istappene driver og kaster seg ned av hustakene, så man må ikke gå ved siden av hus. Sneen har lenge holdt på med det samme, så det står store fine pinner lent inn til husvegger overalt, men dem kan man ikke ta, de betyr at man ikke må gå på fortauet for det er farlig.
Da må man gå på veien, og det er iallefall farlig, for bilene blir sure og kjører krappt og demonstrativt kjempefort akkurat der du går, man skal ikke gå på veien, for der skal bilene kjøre. Enten skal man ligge på fortauet med brukne lårhalser og en istapp kilt inni lillehjernen, og dessuten pessblaut og uten medbrakt skift, eller så skal man kjøre i et kjøretøy drevet av fossilt brensel, nemlig.
I tillegg har de planlagt at det skal fryse på, da blir det iallefall ikke glatt.
Det er ikke min avgjørelse, bare så det er sagt.
I går, da jeg var ute for å terge Luther, eller omvendt, var jeg en tur innom Norli for jeg har tilgodelapp der nemlig. Jeg elsker tilgodelapper, det er som å ha fått gratis penger.
Problemet med Norli er at hylla med tegneserier og hobbybøker er i fortrolighetskroken til de ansatte. Det er litt trangt der i utgangspunktet, og der samles de for å utveksleinformasjoner om privatlivet sitt og menn. Jeg synes det er en utrolig dårlig ordning, for jeg blir da tvunget til å høre på dette, samtidig som jeg føler meg som en sniklytter, men jeg er jo ikke interessert i deres forhold til menn som ikke vil binde seg og derfor nekter å hjelpe til med tette kjøkkenkraner, jeg er der for litteraturen sin del. Likevel blir det som om jeg har oppsøkt dem. Iallefall når det skjer mer enn to ganger. At jeg står trøkt oppi dem. For de hverken avslutter samtalen eller flytter seg.
Heller ikke min avgjørelse.
Det er ikke så mye man får bestemme, egentlig.
Alle fortau er av is med med vann på, så der kan man ikke gå. Og istappene driver og kaster seg ned av hustakene, så man må ikke gå ved siden av hus. Sneen har lenge holdt på med det samme, så det står store fine pinner lent inn til husvegger overalt, men dem kan man ikke ta, de betyr at man ikke må gå på fortauet for det er farlig.
Da må man gå på veien, og det er iallefall farlig, for bilene blir sure og kjører krappt og demonstrativt kjempefort akkurat der du går, man skal ikke gå på veien, for der skal bilene kjøre. Enten skal man ligge på fortauet med brukne lårhalser og en istapp kilt inni lillehjernen, og dessuten pessblaut og uten medbrakt skift, eller så skal man kjøre i et kjøretøy drevet av fossilt brensel, nemlig.
I tillegg har de planlagt at det skal fryse på, da blir det iallefall ikke glatt.
Det er ikke min avgjørelse, bare så det er sagt.
I går, da jeg var ute for å terge Luther, eller omvendt, var jeg en tur innom Norli for jeg har tilgodelapp der nemlig. Jeg elsker tilgodelapper, det er som å ha fått gratis penger.
Problemet med Norli er at hylla med tegneserier og hobbybøker er i fortrolighetskroken til de ansatte. Det er litt trangt der i utgangspunktet, og der samles de for å utveksleinformasjoner om privatlivet sitt og menn. Jeg synes det er en utrolig dårlig ordning, for jeg blir da tvunget til å høre på dette, samtidig som jeg føler meg som en sniklytter, men jeg er jo ikke interessert i deres forhold til menn som ikke vil binde seg og derfor nekter å hjelpe til med tette kjøkkenkraner, jeg er der for litteraturen sin del. Likevel blir det som om jeg har oppsøkt dem. Iallefall når det skjer mer enn to ganger. At jeg står trøkt oppi dem. For de hverken avslutter samtalen eller flytter seg.
Heller ikke min avgjørelse.
Det er ikke så mye man får bestemme, egentlig.
Luther betutther
I dag har jeg ikke fått gjort så mye. Eller stryk "fått", det er jo jeg som bestemmer. Dessuten er "mye" et mengdebegrep, og sånn sett en snever måte å se det på. Jeg har kjøpt varmedress, og vært på biblioteket og gransket legathåndboka. To viktige ting.
Mannen har lenge vært på meg for å få meg til å kjøpe varmedress, ettersom verkstedet ikke bidrar til normal kroppstemperatur, men jeg har vært imot, for det er så jævla uhemslig å bevege seg i kjeledress. Den henger seg fast overalt og hvor skal man har verktøyet, og når man snur seg feier man alt som lå på benken ned på gulvet. Men så må jeg jo innse at sånn som det er nå får jeg ingenting gjort. Jeg har dessuten så mange lag ull at jeg ikke kan bøye knærne, så når noe ramler ned på gulvet må det bare bli der, til det blir mildere i været. Så da. Dessuten ringte pappa i går, og var også for varmedress, så da be det 2-1 og ettersom jeg er tidvis demokratisk innstilt, og mannen betaler, ja så ok da.
Når jeg skal ha arbeidsklær, går jeg på Blåklæder. De har butikk ikke så langt fra verkstedet og en superhyggelig dame som hjelper til med å finne det man skal ha. Mannen hadde vært superstreng på at jeg måtte kjøpe en dress i riktig størrelse, noe som bidro til anskaffelsesvegringen, arbeidsklær i liten damestørrelse er ikke det enkleste å få tak i nemlig.
Og der hadde jeg anet bangt rett.
For det hadde de ikke.
Men ikke fordi de ikke hadde tenkt på å ta det inn, derimot fordi de var utsolgt. Alle mennene hadde nemlig kommet og kjøpt små varmedresser til alle konene sine (1 kone pr stk) så nå var de utsolgt på små varmedresser fra fabrikken. Jeg syntes i mitt stille sinn at alle mennene heller kunne skrudd opp varmen til alle konene, og bergensere, to minus og så løper de og kjøper varmedress! og mumle mumle, men så gikk butikkdamen i kjelleren. Bokstavelig talt, ikke at jeg psyket henne ut med mørkt og innadvendt blikk. I kjelleren hadde de nemlig noen varmedresser fra Konkurrenten, som de hadde tatt inn da fabrikken ikke lengre kunne levere. På langt nær så bra, som butikkdamen beklaget, men veldig billig siden de helst ikke ville være bekjent av å ha dem til salgs.
Og passelig. Billig, passelig og tilgjengelig, da gjør det ingenting at man ser ut som en Transformer.
Og varm. En varm Transformer.
Kvalitativt har jeg dermed fått gjort litt. Jeg tror jeg ser på dagens dønter som delvis underkjente fordi jeg gikk på salg etterpå. Og da var klokken bare to og enda kunne man ha gjort mye fornuftig. Nå skal det sies at jeg handler så lite at én butikk som jeg synes ommøbelerer så ofte, må frikjennes for ominredningsdilla fordi den viser seg å være to forskjellige butikker. I forskjellige etasjer på samme kjøpesenter. Man kan jo ikke holde imot noen at de ikke innimellom er en annen. Butikken ved siden av denne butikken som viser seg å ikke ommøbelere så ofte som jeg trodde, går heller ikke konkurs i eninga, den er også en annen butikk! Nabobutikken til butikken i den andre etasjen. Det var egentlig veldig deilig å ha oppklart det der fordi jeg har vært litt forvirret.
Og det er tilgivelig at jeg gikk på salg, for jeg trengte ny lue, den jeg har er plutselig blitt alt for stor. (Noe bekymringsverdig om man velger å se det i sammenheng med alle mine nylige videverdigheter med svensk byråkrati, men jeg er faktisk sikker på at det er lua og ikke hodet.)
Og jeg har kjøpt ny lue til tyve kroner. Likevel gjør dette luekjøpet (shopping!) at jeg selv forkaster dagens tidligere, fornuftige og nødvendige handlinger som kvantitative.
Det er litt rart. Men veldig typisk Luther, bare så det er sagt.
Mannen har lenge vært på meg for å få meg til å kjøpe varmedress, ettersom verkstedet ikke bidrar til normal kroppstemperatur, men jeg har vært imot, for det er så jævla uhemslig å bevege seg i kjeledress. Den henger seg fast overalt og hvor skal man har verktøyet, og når man snur seg feier man alt som lå på benken ned på gulvet. Men så må jeg jo innse at sånn som det er nå får jeg ingenting gjort. Jeg har dessuten så mange lag ull at jeg ikke kan bøye knærne, så når noe ramler ned på gulvet må det bare bli der, til det blir mildere i været. Så da. Dessuten ringte pappa i går, og var også for varmedress, så da be det 2-1 og ettersom jeg er tidvis demokratisk innstilt, og mannen betaler, ja så ok da.
Når jeg skal ha arbeidsklær, går jeg på Blåklæder. De har butikk ikke så langt fra verkstedet og en superhyggelig dame som hjelper til med å finne det man skal ha. Mannen hadde vært superstreng på at jeg måtte kjøpe en dress i riktig størrelse, noe som bidro til anskaffelsesvegringen, arbeidsklær i liten damestørrelse er ikke det enkleste å få tak i nemlig.
Og der hadde jeg anet bangt rett.
For det hadde de ikke.
Men ikke fordi de ikke hadde tenkt på å ta det inn, derimot fordi de var utsolgt. Alle mennene hadde nemlig kommet og kjøpt små varmedresser til alle konene sine (1 kone pr stk) så nå var de utsolgt på små varmedresser fra fabrikken. Jeg syntes i mitt stille sinn at alle mennene heller kunne skrudd opp varmen til alle konene, og bergensere, to minus og så løper de og kjøper varmedress! og mumle mumle, men så gikk butikkdamen i kjelleren. Bokstavelig talt, ikke at jeg psyket henne ut med mørkt og innadvendt blikk. I kjelleren hadde de nemlig noen varmedresser fra Konkurrenten, som de hadde tatt inn da fabrikken ikke lengre kunne levere. På langt nær så bra, som butikkdamen beklaget, men veldig billig siden de helst ikke ville være bekjent av å ha dem til salgs.
Og passelig. Billig, passelig og tilgjengelig, da gjør det ingenting at man ser ut som en Transformer.
Og varm. En varm Transformer.
Kvalitativt har jeg dermed fått gjort litt. Jeg tror jeg ser på dagens dønter som delvis underkjente fordi jeg gikk på salg etterpå. Og da var klokken bare to og enda kunne man ha gjort mye fornuftig. Nå skal det sies at jeg handler så lite at én butikk som jeg synes ommøbelerer så ofte, må frikjennes for ominredningsdilla fordi den viser seg å være to forskjellige butikker. I forskjellige etasjer på samme kjøpesenter. Man kan jo ikke holde imot noen at de ikke innimellom er en annen. Butikken ved siden av denne butikken som viser seg å ikke ommøbelere så ofte som jeg trodde, går heller ikke konkurs i eninga, den er også en annen butikk! Nabobutikken til butikken i den andre etasjen. Det var egentlig veldig deilig å ha oppklart det der fordi jeg har vært litt forvirret.
Og det er tilgivelig at jeg gikk på salg, for jeg trengte ny lue, den jeg har er plutselig blitt alt for stor. (Noe bekymringsverdig om man velger å se det i sammenheng med alle mine nylige videverdigheter med svensk byråkrati, men jeg er faktisk sikker på at det er lua og ikke hodet.)
Og jeg har kjøpt ny lue til tyve kroner. Likevel gjør dette luekjøpet (shopping!) at jeg selv forkaster dagens tidligere, fornuftige og nødvendige handlinger som kvantitative.
Det er litt rart. Men veldig typisk Luther, bare så det er sagt.
jeg studera mera neineinei ikke mer nå
Nå har jeg fått en mail fra studera igjen. Det har jo vært umulig å sende dem mailer, fordi jeg ikke har svensk personnr og man bare får fylle ut sånne skjema, men da jeg fikk tre mailer fra dem her om dagen var det også med opplysning om hvor man kan sende mail, så det var jo riktig deilig.
Jeg sendte dem en mail der jeg skrev at jeg har desverre ikke signert det der omslagsarket. Er det veldig viktig?
Jeg fikk et svar der det sto at om jeg har skrevet på anmeldningsnummeret eller personnumeret på dokumentet så kommer de til å klare å koble dem sammen med dokumentene mine.
Ja.
Nå er jo det et svar det også, om det ikke akkurat var det jeg spurte om, og skulle de nå egentlig bruke underskriften min til å koble det sammens med riktige dokumenter, så skjønner jeg ikke helt hva det er som skjer, og peronnummeret mitt kan jo ikke brukes på noe fornuftig vis i sverige, og anmeldninsnummeret, faen vet om jeg skrev det på arket, det sto iallefall ingen steder at jeg skulle gjøre det, men etter som dette var et omslagsark så kan man jo kanskje tenke seg at dette var en av opplysningene som faktisk sto på prent? Det klarer jeg ikke huske.
Navnet mitt står jo på arket, riktignok ikke i signaturs form, som tydeligvis er det man bruker til sammenkoblingsformål i Sverige.
Nå kan jeg selvsagt bare logge meg inn på mine sider og sjekke hva det egentlig er som står på omslagsarket, men jeg vet ikke om jeg tør. Dessuten er det jævla mye styr å logge seg inn, jeg må be om nytt passord hver eneste gang, ikke fordi jeg glemmer det, jeg husker det jeg, men fordi, ja fordi det er noe tøv der.
Sukk. Om anmelningsnummeret ikke sto på prent, hva er vitsen med et omslagsark da?
Nå blir det litt sånn, er jeg tjukk i hodet? Klarer jeg ikke konsentrere meg nok til å sende en søknad til samordna opptak engang?Eller er de virkelig så håpløse på studera som somsomsom man føler?
Jeg vil ikke være tjukk i hodet.
Jeg sendte dem en mail der jeg skrev at jeg har desverre ikke signert det der omslagsarket. Er det veldig viktig?
Jeg fikk et svar der det sto at om jeg har skrevet på anmeldningsnummeret eller personnumeret på dokumentet så kommer de til å klare å koble dem sammen med dokumentene mine.
Ja.
Nå er jo det et svar det også, om det ikke akkurat var det jeg spurte om, og skulle de nå egentlig bruke underskriften min til å koble det sammens med riktige dokumenter, så skjønner jeg ikke helt hva det er som skjer, og peronnummeret mitt kan jo ikke brukes på noe fornuftig vis i sverige, og anmeldninsnummeret, faen vet om jeg skrev det på arket, det sto iallefall ingen steder at jeg skulle gjøre det, men etter som dette var et omslagsark så kan man jo kanskje tenke seg at dette var en av opplysningene som faktisk sto på prent? Det klarer jeg ikke huske.
Navnet mitt står jo på arket, riktignok ikke i signaturs form, som tydeligvis er det man bruker til sammenkoblingsformål i Sverige.
Nå kan jeg selvsagt bare logge meg inn på mine sider og sjekke hva det egentlig er som står på omslagsarket, men jeg vet ikke om jeg tør. Dessuten er det jævla mye styr å logge seg inn, jeg må be om nytt passord hver eneste gang, ikke fordi jeg glemmer det, jeg husker det jeg, men fordi, ja fordi det er noe tøv der.
Sukk. Om anmelningsnummeret ikke sto på prent, hva er vitsen med et omslagsark da?
Nå blir det litt sånn, er jeg tjukk i hodet? Klarer jeg ikke konsentrere meg nok til å sende en søknad til samordna opptak engang?Eller er de virkelig så håpløse på studera som somsomsom man føler?
Jeg vil ikke være tjukk i hodet.
der det er hjertevarme er det ikke husvarme, men røyk.
Nå er det skikkelig lenge siden jeg sist så en torsk. Kanskje de synes det er for kaldt? Men jeg trodde ikke taretorsken flytta rundt etter havstrømmene, jeg trodde den var bofast.
Underlig rart.
Mannen har kontor i et annet kontorfelleskap i samme etasje som meg. Jeg pleier ikke besøke ham så mye, han vil nemlig ha kaffen i fred, men i går var jeg inne og skar til porteføljen min på den fine skjærematta de har.
De har litt bedre kontorer enn oss på mange måter.
Først måtte jeg ta av lue og skjerf. Så måtte jeg ta av meg ulljakka, og etter en stund fleecejakka. Så begynte jeg å angre på den dobbelte ullongsen, men da var jeg nesten ferdig med arbeidet og kunne gå inn til meg selv og kjøle meg ned igjen.
De har nemlig radiatorer. Det har ikke vi. Vi har bare sånn oljeovn på tau, og den må skrus av når man går hjem. Både jeg og Are blir bestandig så glad når den andre har glemt å skru den av etter endt arbeidsdag. Vi har også en vifte, men hvis man bruker den for mye går sikringene, og det er ikke automatsikringer og de er kjempehøyt opp på veggen så jeg prøver å unngå å bruke den om jeg er alene.
Det står en oljeovn på verkstedet også, men Are visste ikke helt om den var i orden, så jeg har unngått å bruke den, til i går, eller overigår, men iallefall var nå verkstedet fyllt med røyk i går, ikke mye, såpass at jeg lurte på om det var brillene som var skitne, men det var røyk, så da skrudde jeg den av igjen.
Etterpå luktet det veldig sitron. Så nå tror jeg kanskje at det ingenting hadde med meg eller ovnen å gjøre, men med en av de andre verkstedene på huset.
Men jeg trives.
Underlig rart.
Mannen har kontor i et annet kontorfelleskap i samme etasje som meg. Jeg pleier ikke besøke ham så mye, han vil nemlig ha kaffen i fred, men i går var jeg inne og skar til porteføljen min på den fine skjærematta de har.
De har litt bedre kontorer enn oss på mange måter.
Først måtte jeg ta av lue og skjerf. Så måtte jeg ta av meg ulljakka, og etter en stund fleecejakka. Så begynte jeg å angre på den dobbelte ullongsen, men da var jeg nesten ferdig med arbeidet og kunne gå inn til meg selv og kjøle meg ned igjen.
De har nemlig radiatorer. Det har ikke vi. Vi har bare sånn oljeovn på tau, og den må skrus av når man går hjem. Både jeg og Are blir bestandig så glad når den andre har glemt å skru den av etter endt arbeidsdag. Vi har også en vifte, men hvis man bruker den for mye går sikringene, og det er ikke automatsikringer og de er kjempehøyt opp på veggen så jeg prøver å unngå å bruke den om jeg er alene.
Det står en oljeovn på verkstedet også, men Are visste ikke helt om den var i orden, så jeg har unngått å bruke den, til i går, eller overigår, men iallefall var nå verkstedet fyllt med røyk i går, ikke mye, såpass at jeg lurte på om det var brillene som var skitne, men det var røyk, så da skrudde jeg den av igjen.
Etterpå luktet det veldig sitron. Så nå tror jeg kanskje at det ingenting hadde med meg eller ovnen å gjøre, men med en av de andre verkstedene på huset.
Men jeg trives.
mer fra studera
Jeg holder på med siste innspurt på porteføljen min. Jeg føler jeg svikter litt i oppløpet.
Uansett fikk jeg en mail via studera.nu i dag, for å minne meg på å sende porteføljen. Tre ganger. Det vil si, strengt tatt var den siste mailen ikke den samme, det var en mail der det sto at epostadressen i den første var feil, og med opplysninger om hva som var rett adresse.
I den første (de to første) var det en link til en side der det står hva man må huske når man skal sende porteføljen. Denne linken førte til en side som ikke eksisterte.
De må jo bare holde på. Men det fører jo ikke til noenting som godt er.
Uansett fikk jeg en mail via studera.nu i dag, for å minne meg på å sende porteføljen. Tre ganger. Det vil si, strengt tatt var den siste mailen ikke den samme, det var en mail der det sto at epostadressen i den første var feil, og med opplysninger om hva som var rett adresse.
I den første (de to første) var det en link til en side der det står hva man må huske når man skal sende porteføljen. Denne linken førte til en side som ikke eksisterte.
De må jo bare holde på. Men det fører jo ikke til noenting som godt er.
Strandsne som placeboeffekt
Jo jeg har jo sagt at det er noe galt med sneen her vest.
Jeg vet ikke hvorfor, men den er som tørt pulver. Kanskje fordi den er så utblandet med salt? Og så brøyter de jo ikke så mye på fortau og plasser der folk går, det er mest for bilene, så det er sne overalt. Og kroppen min tror det er sand, på grunn av konsistensen, så samegenet slår ikke inn, og jeg kaver. Skikkelig.
Jeg har rett og slett problemer med å komme meg framover med noe særlig fart.
Særlig når jeg har poser og ryggsekk, det er som sånne drømmer der man må løpe for å komme seg inn/ut/vekk, men ingenting skjer uansett hvor fort man tror man løper.
Nå går og går jeg, så fort jeg kan, men det blir mye bevegelse og lite framdrift.
Det er på mange måter som om jeg på vei hjem har tatt meg en tur innom Syden for å kave meg over en strand, før jeg drar hjem.
(Men på veldig mange måter er det slett ikke sånn.)
Nå hadde jeg og mannen en avtale om at vi skulle dra bort på kontoret hans og printe ut noen saker jeg trenger, men jeg sov så hardt på grunn av all balingen at han bestemte seg for å gå uten meg og bare få det gjort. Det var pent av ham. Men nå er jeg jo våken.
Jaja.
Jeg vet ikke hvorfor, men den er som tørt pulver. Kanskje fordi den er så utblandet med salt? Og så brøyter de jo ikke så mye på fortau og plasser der folk går, det er mest for bilene, så det er sne overalt. Og kroppen min tror det er sand, på grunn av konsistensen, så samegenet slår ikke inn, og jeg kaver. Skikkelig.
Jeg har rett og slett problemer med å komme meg framover med noe særlig fart.
Særlig når jeg har poser og ryggsekk, det er som sånne drømmer der man må løpe for å komme seg inn/ut/vekk, men ingenting skjer uansett hvor fort man tror man løper.
Nå går og går jeg, så fort jeg kan, men det blir mye bevegelse og lite framdrift.
Det er på mange måter som om jeg på vei hjem har tatt meg en tur innom Syden for å kave meg over en strand, før jeg drar hjem.
(Men på veldig mange måter er det slett ikke sånn.)
Nå hadde jeg og mannen en avtale om at vi skulle dra bort på kontoret hans og printe ut noen saker jeg trenger, men jeg sov så hardt på grunn av all balingen at han bestemte seg for å gå uten meg og bare få det gjort. Det var pent av ham. Men nå er jeg jo våken.
Jaja.
Sjakkatrekka pinnetiss
Når man har vært ute og funnet pinner som har hatt som oppgave å være sammens med et tre, må man se i øynene at det er en viss sjanse for at en hund har gått på do på den pinnen/ lagt igjen en beskjed til sentralen.
Nå er urin i og for seg sterilt og ikke farlig, men som møbeldesigner er det heller ikke noe mål i og for seg at møblene skal lukte tiss.
Pinnene har forsåvidt fått tørket seg, og fått varmen i seg og, uten at det lukter av noe beskjed til verken Rex eller King, men jeg fant fram vaskebøtta likevel.
Jeg har lest et sted at jifskurekrem skal være veldig bra til å vaske hagemøbler, og det er mange likheter mellom pinner generelt, trestaur spesielt og utemøbler, so I scrub.
Hvilket har resultert i at jeg har stått og inndunstet eimen av skurekrem, som er alt for sterkt og ubehagelig for en som er litt finstilt på parfymefronten, i hele dag, istedet for å stå i den ikkeeksisterende lukta av hundsms'er.
I tillegg minner skurekremlukta om dovask, så der ingen urin eksisterer, ordner hodet det sånn at det er det det lukter av.
Iallefall. Ingen tiss på pinnen lengre, men mye ubehageligere å være på verkstedet enn det har vært på lenge
Nå er urin i og for seg sterilt og ikke farlig, men som møbeldesigner er det heller ikke noe mål i og for seg at møblene skal lukte tiss.
Pinnene har forsåvidt fått tørket seg, og fått varmen i seg og, uten at det lukter av noe beskjed til verken Rex eller King, men jeg fant fram vaskebøtta likevel.
Jeg har lest et sted at jifskurekrem skal være veldig bra til å vaske hagemøbler, og det er mange likheter mellom pinner generelt, trestaur spesielt og utemøbler, so I scrub.
Hvilket har resultert i at jeg har stått og inndunstet eimen av skurekrem, som er alt for sterkt og ubehagelig for en som er litt finstilt på parfymefronten, i hele dag, istedet for å stå i den ikkeeksisterende lukta av hundsms'er.
I tillegg minner skurekremlukta om dovask, så der ingen urin eksisterer, ordner hodet det sånn at det er det det lukter av.
Iallefall. Ingen tiss på pinnen lengre, men mye ubehageligere å være på verkstedet enn det har vært på lenge
Abonner på:
Innlegg (Atom)