Luther betutther

I dag har jeg ikke fått gjort så mye. Eller stryk "fått", det er jo jeg som bestemmer. Dessuten er "mye" et mengdebegrep, og sånn sett en snever måte å se det på. Jeg har kjøpt varmedress, og vært på biblioteket og gransket legathåndboka. To viktige ting.
Mannen har lenge vært på meg for å få meg til å kjøpe varmedress, ettersom verkstedet ikke bidrar til normal kroppstemperatur, men jeg har vært imot, for det er så jævla uhemslig å bevege seg i kjeledress. Den henger seg fast overalt og hvor skal man har verktøyet, og når man snur seg feier man alt som lå på benken ned på gulvet. Men så må jeg jo innse at sånn som det er nå får jeg ingenting gjort. Jeg har dessuten så mange lag ull at jeg ikke kan bøye knærne, så når noe ramler ned på gulvet må det bare bli der, til det blir mildere i været. Så da. Dessuten ringte pappa i går, og var også for varmedress, så da be det 2-1 og ettersom jeg er tidvis demokratisk innstilt, og mannen betaler, ja så ok da.
Når jeg skal ha arbeidsklær, går jeg på Blåklæder. De har butikk ikke så langt fra verkstedet og en superhyggelig dame som hjelper til med å finne det man skal ha. Mannen hadde vært superstreng på at jeg måtte kjøpe en dress i riktig størrelse, noe som bidro til anskaffelsesvegringen, arbeidsklær i liten damestørrelse er ikke det enkleste å få tak i nemlig.
Og der hadde jeg anet bangt rett.
For det hadde de ikke.
Men ikke fordi de ikke hadde tenkt på å ta det inn, derimot fordi de var utsolgt. Alle mennene hadde nemlig kommet og kjøpt små varmedresser til alle konene sine (1 kone pr stk) så nå var de utsolgt på små varmedresser fra fabrikken. Jeg syntes i mitt stille sinn at alle mennene heller kunne skrudd opp varmen til alle konene, og bergensere, to minus og så løper de og kjøper varmedress! og mumle mumle, men så gikk butikkdamen i kjelleren. Bokstavelig talt, ikke at jeg psyket henne ut med mørkt og innadvendt blikk. I kjelleren hadde de nemlig noen varmedresser fra Konkurrenten, som de hadde tatt inn da fabrikken ikke lengre kunne levere. På langt nær så bra, som butikkdamen beklaget, men veldig billig siden de helst ikke ville være bekjent av å ha dem til salgs.
Og passelig. Billig, passelig og tilgjengelig, da gjør det ingenting at man ser ut som en Transformer.
Og varm. En varm Transformer.

Kvalitativt har jeg dermed fått gjort litt. Jeg tror jeg ser på dagens dønter som delvis underkjente fordi jeg gikk på salg etterpå. Og da var klokken bare to og enda kunne man ha gjort mye fornuftig. Nå skal det sies at jeg handler så lite at én butikk som jeg synes ommøbelerer så ofte, må frikjennes for ominredningsdilla fordi den viser seg å være to forskjellige butikker. I forskjellige etasjer på samme kjøpesenter. Man kan jo ikke holde imot noen at de ikke innimellom er en annen. Butikken ved siden av denne butikken som viser seg å ikke ommøbelere så ofte som jeg trodde, går heller ikke konkurs i eninga, den er også en annen butikk! Nabobutikken til butikken i den andre etasjen. Det var egentlig veldig deilig å ha oppklart det der fordi jeg har vært litt forvirret.
Og det er tilgivelig at jeg gikk på salg, for jeg trengte ny lue, den jeg har er plutselig blitt alt for stor. (Noe bekymringsverdig om man velger å se det i sammenheng med alle mine nylige videverdigheter med svensk byråkrati, men jeg er faktisk sikker på at det er lua og ikke hodet.)

Og jeg har kjøpt ny lue til tyve kroner. Likevel gjør dette luekjøpet (shopping!) at jeg selv forkaster dagens tidligere, fornuftige og nødvendige handlinger som kvantitative.
Det er litt rart. Men veldig typisk Luther, bare så det er sagt.