Strandsne som placeboeffekt

Jo jeg har jo sagt at det er noe galt med sneen her vest.
Jeg vet ikke hvorfor, men den er som tørt pulver. Kanskje fordi den er så utblandet med salt? Og så brøyter de jo ikke så mye på fortau og plasser der folk går, det er mest for bilene, så det er sne overalt. Og kroppen min tror det er sand, på grunn av konsistensen, så samegenet slår ikke inn, og jeg kaver. Skikkelig.
Jeg har rett og slett problemer med å komme meg framover med noe særlig fart.
Særlig når jeg har poser og ryggsekk, det er som sånne drømmer der man må løpe for å komme seg inn/ut/vekk, men ingenting skjer uansett hvor fort man tror man løper.
Nå går og går jeg, så fort jeg kan, men det blir mye bevegelse og lite framdrift.
Det er på mange måter som om jeg på vei hjem har tatt meg en tur innom Syden for å kave meg over en strand, før jeg drar hjem.
(Men på veldig mange måter er det slett ikke sånn.)

Nå hadde jeg og mannen en avtale om at vi skulle dra bort på kontoret hans og printe ut noen saker jeg trenger, men jeg sov så hardt på grunn av all balingen at han bestemte seg for å gå uten meg og bare få det gjort. Det var pent av ham. Men nå er jeg jo våken.
Jaja.