overraskelse!

Jeg tror ikke jeg gidder å drive mer med touch. Jeg skriver allerede veldig fort, man må jo rekke å tenke også. Dessuten er det så vanskelig å lese det jeg har skrevet etterpå, det er som å forsøke å tyde pappas håndskrift.

Jeg er veldig dårlig til å lage overaskelser til folk, jeg synes det er FRYKTELIG vanskelig å ikke bare si det med en gang. Jeg føler meg som en ballong fylt med lystgass. Jeg skulle virkelig ønske julaften var på samme dag som man kjøpte inn alle gavene, og på sirkulære tider, så man ikke visste det før det var julaften, så slipper man går rundt i ukesvis og ikke fortelle folk hva man skal gi dem.
Jeg har kjøpt en i-pod til Morten. Og la bare det være sagt, jeg ante ikke at det var sånn vællentainsdei. Men jeg har altså kjøpt en i-pod. Som en plutselig overraskelsesgave.
Jeg bestilte den på internett, og ikke skjønner jeg hva jeg tenkte på, for det betød jo at jeg måtte vente på den i flere dager, helt sprekkferdig. Morten skjønte etter ca to minutter at det var noe på gang. Det var kanskje ikke så vanskelig, ettersom jeg sa det rett ut. At jeg visste om en overraskelse. Dette drev jeg og gjentok i noen dager, samtidig som jeg var litt lei meg for at overraskelsen ble ødelagt av at den var delvis varslet.
Men det som egentlig var problemet, var at Morten går rundt og skal kjøpe seg ny mobil. NÅ. Ikke snart, men NÅ. Han er hele tiden på vei til mobilbutikken. Og han vil ha mobil med mp3spiller. jeg har liksom forsøkt å lure ham til å vente, men ettersom jeg har varslet ham om at det er en overraskelse i vente, kan jeg jo ikke si for mye heller før to og to ramler ned på firetallet.
Og i går, på vei til mobilbutikken, måtte jeg bare si det rett ut Mortenjegharkjøptenipodtildeg
Litt dumt at han ikke trodde på meg da. Liksom litt antiklimaks.
Også litt teit av meg å ikke vente til han faktisk hadde bestemt seg for å kjøpe akkurat den mobilen med mp3spilleren, for denne dagen endte uten mobilkjøp.

Men han tror meg nå, så nå må bare den forbaska spilleren komme.