allebarnidetelandliggernååsooover

Jeg kan være så trøtt jeg bare makter mens jeg skrur av lys og pusser tenner og legger meg, men i det hodet er på puta begynner det å male oppi der.
Jeg kommer på alle de lure svarene jeg burde lirt av meg, på ting jeg må huske, jeg lurer på hvordan verden ville vært om det ikke fantes fugler (ville mennesket vært i stand til å forestille seg at det gikk an å ferdes i luften om det ikke fantes fugler eller insekter? Ville vi oppfunnet flyvemaskinen? Ville vi i det hele tatt vært i stand til å komme på begrepet vinge av oss selv?), jeg springer opp i stua for å føye noen notater til skissene mine, og det tar stort sett en liten time før jeg sovner.
Jeg har tenkt at grunnen til dette er at når kvelden kommer er det første gang i løpet av dagen at jeg tar det helt med ro. Jeg sitter jo i ro ellers i løpet av en dag også, men da leser jeg en bok eller ser på tv og sørger for å holde meg underholdt.
Så jeg tenkte som så, at hvis jeg sørger for å sitte helt stille i løpet av dagen, så kan tankene komme når de SKAL og ikke når resten av legemet har mest lyst å sove.
Så jeg satte meg i stolen og så ut i luften og knipset med tærne, men plutselig oppdaget jeg at jeg satt og spilte gameboy og hadde gjort det en stund også.
Jeg innså at om jeg skulle klare å lure meg selv måtte jeg ta illusjonen helt ut og ikke drive med underholdning og la meg på sofaen.
Og sovner etter to minutter.
TO minutter! Jamen hva er det for noe da!! Om jeg legger meg om kvelden tar det aldri aldri neverever mindre enn en halv time, men legger man seg nedpå midt på dagen tar det to minutter og så var hele ettermiddagen borte i sikkel og snork!
Ingen lure ting å skrive i skisseblokken! Ingen skarpe svar! Men når kvelden kommer, da har man seg selv løpende i trappen igjen!

Det eneste som kom ut av det, var at jeg lærte at om man forsøker å lure seg selv, ender man med å bli lurt av seg selv istedet. En lærdom jeg ikke helt ser nytten i.