En ting som hele tiden forvirrer meg er at svensker etter å ha pratet med meg en stund, spør meg hvor jeg kommer fra. Altså, ikke hvilken side av Varangeren, men hvilket land.
Hæ?
Du skjønner hva jeg sier, tildels iallefall, og det er åpenbart at det ikke er dansk. Hvor tror du det er da? Orknøyene?
Første gang det hendte tolket jeg det som smalltalk, men etterhvert skjønte jeg at de gjerne ville vite det.
Forvirrende.
Og så, på den festen her om dagen, forklarte jeg min undring til festens svenske deltager.
Ja, men de fleste svensker hører ikke forskjell på dansk og norsk sa han.
Hæ?
Nå er jo min empiri begrenset. En viss egenerfaring og én svensk uttalelse om fenomenet.
Fra en halvfull fyr med hatt.
Men om nå dette er sant, synes jeg nesten det er litt arrogant. Det får da være måte på å leve i sin egen boble.
Det er forskjell på hauoueuooo og eppepppeappepp!
Tenkte jeg. I noen timer. Men så innså jeg plutselig at jeg synes jo det er vanskelig å høre forskjell på amerikansk og tysk så dah.
Eller egentlig innså jeg vel at jaja, så syns de vel det da.
(husk at jeg er gjest, husk at jeg er gjest)
Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.
Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret ...
1 kommentar:
Alltid forundret meg det der. Men, de tenker vel på alle dialektene (de har sånt i Danmark også) og så er svenskene livredd for å dumme seg ut. Så de spør, for sikkerhetsskyld.
Litt sånn jenter ofte spør oss gutta om hva vi tenker. Selv om de egentlig godt vet at det fjærne uttrykket i øynene betyr at hjernen hviler...
Legg inn en kommentar