Jeg tenker at bare fordi hunder har begynt med å gå til uprovosert angrep er jo ikke jeg redd for hunder. Jeg er redd for hunder som går til angrep bare. Sånne med mye muskler og litt vilt blikk, dem er jeg litt nervøs for. Men sånne engelsksetterstore lekne som spretter rundt, dem er jeg jo overhodet ikke redd for.
Tenker jeg. Når jeg ser en engelsksetterstor hund litt bort i gata. Og når jeg tar den (og eieren) igjen, tenker jeg det samme, men kroppen vil bare gråte og løpe!
Haha! Det går jo ikke an!
Og når jeg sitter på t-banen og det kommer på noen med en tannbefengt muskelhund, så tenker jeg at nå skal iallefall ikke jeg begynne å gjøre meg til og det ser jo absolutt ut som hun har kontroll over hunden, men kroppen, den vil igjen bare løpe og gråte!
Jeg får helt hetta av hunder for tiden.
Selv av de som ser hyggelige og høflige ut, jeg må gå over gaten og når jeg er foran og forbi dem snur jeg meg hvert tiende sekund, jeg kan ikke la være. Og jeg har jo sett at den går i bånd og at eieren er edru og oppmerksom, men jeg bare MÅ snu meg sånn at jeg vet hvor den er. Hele tiden.
Jeg må jo le av Kroppens nye opplegg, men samtidig som jeg må le så må jeg jo også løpe og gråte.
Jeg må liksom mest løpe og gråte, da. Så det er jo litt ubehagelig i grunnen.
Sukk. Jaja.
oppklarende tillegg: kroppen er riktignok veldig insisterende, men den FÅR ikke løpe og gråte altså.
2 kommentarer:
Huff, dette er IKKE bra. Hodet må tenke hardere og overbevise kroppen om at den skal slappe av, ikke gråte og løpe. Nå håper jeg jeg kommenterer under riktig innlegg, sånn kreativ kommentarlegging kan virke litt forstyrrende. Til mitt forsvar har det vært mange kreative utfordringer på bloggerfronten de siste ukene, ja ja. Nå skulle jo dette mest handle om ditt forhold til hunder, men så ble det mest om bloggerstrul. Sånn kan det gå.
Ja, men kroppen FÅR ikke løpe og gråte, men den er veldig veldig påståelig.
Legg inn en kommentar