festlige frøken

joda. Eller, neida, det går jo litt tregt med med bloggingen, jeg ser jo det.
Jeg var på fest i går. Ropefest. Eller det var kanskje en vanlig fest, og jeg var stockholmsberte og pyntet meg og fartet runt på metroen en fredagskveld og bytta og styra og fant fram av meg selv, til festen, som viste seg å være i leiligheten til to katter. Det var det ingen som hadde forberedt meg på så det var jeg ikke forberedt på. Men jeg hadde noen allergitabletter fra 2003 nederst i veska så jeg tenkte at det ordner seg vel kanskje, ikke noe vits å dra hjem når man har reist så langt ikke!
(Og jeg som var så fin i mine nye bukser og med den tunge luggen og med linser! Og så også med tette bihuler, røde øyne og rennende nese! Hurra!)
(nye bukser ja, jeg hater å kjøpe bukser men nå var det ikke flere igjen uen hull så jeg tok denne banen inn til byen og gikk inn i en butikk og sa jeg skal kjøpe tre par bukser og heisann hoppsann jeg fikk tre kjempefine bukser det var vel effektivt!)

Problemet var egentlig ikke kattene. Problemet var og er at jeg er blitt forferdelig gammel og kjedelig. Hvorfor måtte alle snakke så høyt? Hva med naboene deres, hvordan hadde de det nå? En i klassen min forvandlet seg plutselig til Ashley, en amerikanerinne vi hadde på besøk for noen år siden som ikke hadde noe skille mellom inne- og utestemme. Hun lå hele tiden på vippet mellom å prate skikkelig høyt og å rope. Og plutselig tok Ashley over kroppen til min klassevenninne. Oæ!
Og alle asiatene, de små stille asiatene, og kroaterne, og alle, alle satt og ropte, og ikke i en jevn ropestrøm, men kjempehøyt og plutselig var det noen som ropte enda veldig mye høyere enn alle. Oæ!
Gammel, gammel, gammel.
Så jeg og en annen sart liten person dro for ta banen hjem igjen (etter et flertall timer, bare så det er sagt, jeg kom ikke inn døra og tenkte oæ og snudde) og da går jo ikke banen før om en halv time. Hurra. Storbyen altså, den skal nå absolutt bestemme over deg.

Men det var egentlig en fin fest. For ungdommen.

3 kommentarer:

Rållså sa...

Du kan nå ikke være så sart på roping, hvis du er venninne med MEG! JUHUUU!

Elisabeth, innerst i veien sa...

Ha, ha, tidene forandrer seg eller så er det et svensk fenomen dette med ropinga. ☺

frk. Figenschou sa...

ja, hva skal man gjøre? Jeg får drikke meg full før jeg drar på festen.

Men da blir det jo til gjengjeld vanskeligere å finne fram.

dette er en overskrift, jeg fant ikke på noe bedre

Det er mulig det er på tide å bytte briller igjen. Fint, for det var jo så utrolig lite styr sist gang. Iallefall får jeg vondt i hodet hver...