2010

I dag har skolen min fremvist sitt organisatoriske talent. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om hvordan de har valgt å organiere studiokursene, hvordan vi måtte gå på to identiske forelsesninger om denne organiseringen, og hvordan de endret organsieringen etter at kursene var satt i gang, uten å si ifra men ved å endre informasjonsteksten som lå på intranett.
Men jeg tror min klassevenninne Åsa sa det best:
Det er som å se på en av disse tegningene, er det en kube eller hva, hver gang du ser på den forandrer perspektivet seg og du bare hæ, hvor sitter den delen fast hen?

Jeg kunne selvsagt også sagt litt om hvordan de har lagt to kurs samtidig, men jeg har reaktivert nyttårsløftet mitt. Jeg skal slutte å være så engasjert.

Og du trodde kanskje jeg ikke var et engasjert menneske bare fordi jeg stort sett blogger om buksekjøp og melkepakker og vaskekjelleren? ha! HA!HA! Der tok du feil.

Jeg er en sånn en som hisser meg opp og prøver og ordne og leier rundt på utvekslingsstudenter og hever stemmen og sender mailer til aftenposten om at jeg skal ha meg frabedt flere ordelingsfeil, riksavis og all ting, fra nå av kommer jeg til å kreve femti kroner for hver ordelingsfeil jeg må oppleve og gir tilbakemeldinger på kursgjennomføringer og smiler til fremmede folk stadsbudsjettet! og psykisk helsevesen og etteromsorg i frihet og hva med de gamle og så videre og roper til radioen. Over en slett lest.

Men nå skal jeg bare være helt ungasjert. Jeg lover meg selv det. Ingen andre, bare meg selv.

Jeg skal bli skikkelig slapp og bare...bare la noen andre ordne opp. Jeg skal være rolig som en isbit. Jeg skal registrere, men ikke prøve å fikse noe lenger. Det blir bra. Kanskje det en gang kommer til det punkt at jeg kan for eksempel gjøre yoga uten å begynne å rope og hoppe. Eller høre på sånne avslapningscder uten å begynne å skjære tenner, om du ser sammenhengen.