Jeg blir en liten våt vanndam og renner bort

I dag har det vært presentasjonsdag.

Jeg får krupp.

Jeg kommer på skolen og vet at nå må jeg sitte helt i ro helt til klokken fem. Hjertet blir gelemasse som drypper ned i blindtarmen, jeg får mest lyst å løpe og hyle og gurgle.
Istedet skal jeg sitte i ro.
Det verste er egentlig at jeg synes presentasjonene i seg selv er interesante. I teorien. Jeg mener, det som presenteres er det mine 13 klassekamerater (og jeg) har jobbet med de siste fem ukene, det er jo i seg selv interessant. Om det hadde tatt ti minutter. Tilsammen. Og om jeg kunne holdt på med noe annet mens de powerpointet seg gjennom prossessene sine.
Om vi kunne tatt presentasjonene på verksteded og jeg fikk jobbe mens vi holdt på skulle jeg klart et par timer.

Det er altså ikke verken presentasjonene, prosjektene eller måten de blir framført på som er dårlig. Det er meg. Jeg blir dårlig.
Jeg forsøker å drodle. Jeg forsøker å la være å drodle. Jeg tegner bittesmå firkanter. Jeg teller bittesmå firkanter. Jeg skriver de tallene jeg liker på et ark (2,4,5,9,12,17) og lurer på om det er en overvekt av partall? og hvorfor jeg liker disse tallene. Jeg skriver ned de tallene jeg ikke liker (1,3,8,11,18) og lurer på om tallene vil være de samme i morgen. Jeg går på do fordi jeg har drukket fem kopper kaffe og fordi tiden ikke vil gå. Jeg skriver Æ daue på arket mitt, der æ-en består av 469 små sirkler og lurer på om om om dette er et plakatkonsept? Æ-en er ca en meter og daue ca en centimeter. Hadde jeg tenkt. Fungerer for både finnmarkinger og trøndere, tror jeg. Jeg går---ikke på do, men en tur, rett og slett, når hun som alltid snakker
l e n g e setter i gang. Taktikkeri. Det er lenge igjen av dagen. Jeg går på klasserommet og henter mer tegnepapir, jeg spisser blyanten, tar en tur innom do, og tilbake. Hun prater enda. Noen andre overtar. Jeg forsøker å følge med og jeg forsøker å stille relevante spørsmål og ikke assosiere for langt bort fra det personen snakker om.
Folk i klassen min tror jeg har vondt i ryggen, fordi jeg før eller siden bare MÅ reise meg og stå litt, og det var den enkleste og høfligste forklaringen.

Når sistemann setter i gang med sin presentasjon kommer roen. For nå vet jeg at jeg har overlevd. Nå ser jeg en ende på det, og dessuten har han med en masse bilder som han legger utover møtebordet, som man kan bla i og som er interessant og fine og ikke bare sånn moodboardelementer.
Pjuh!
I'm a survivor!

Minst mulig av dette, takk.