herlighet og ærlighet

Her om dagen traff jeg på en av tantene i barnehagen. Altså, fra den gang jeg gikk i barnehage.
Og det er jo ikke sånn at vi snakkes, men vi er jo på hils. Men denne gangen kom hun bort til kafebordet mitt og sa at Jeg visste at du ikke kom til å blir noe a4menneske allerede da du gikk i barnehagen. Med noen unger skjønner man det.
Og jeg syntes det var så fint!
Både at hun gadd å komme bort å si det, og også fordi, hvordan skal jeg si det, det er litt en lettelse.
Det er jo ikke til å stolstikke at det hadde vært fryktelig mye enklere å stable dette livet med alle sine praktikaliteter sammen, om jeg bare hadde vært for eksempel marinbiolog eller ingeniør eller barne- og ungdomsarbeider. Penger, stabilitet, hus, alt det der.
Men jeg vil jo ikke! Jeg vil være som jeg er, og gjøre som jeg gjør.  Marinbiolog har aldri vært noe reelt alternativ, det ser jo gøy ut og sånn, men nei. Det går bare ikke. (Alle mine gode karakterer, brukte dem aldri til noe, jeg!)

Men det er litt deilig at ting kan tyde på at det ikke er min skyld at det gikk som det gikk.