Her oppe i konfliktskyen min

Jeg har kanskje nevnt før at jeg er ganske konfliktsky. Samtidig innehar jeg visstnok det en kompis omtalte som "en enorm rettferdighetssans". Dermed må jeg si ifra. Men jeg hater det.
Og når jeg sier ifra, må jeg hele tiden minne meg selv på at det ikke er jeg som har gjort noe galt, samtidig som jeg setter spørsmålstegn ved sannheten i dette. Så går jeg gjennom saken, finner ut at jeg har rett, og setter sprøsmålstegn ved dette.

Jeg vil altså helst ikke være i konflikter, men jeg synes ikke det er rett at for eksempel rammemakere skal få overse dårlig arbeid, og deretter overse reklamasjoner, for å ta et tema som har figurert på bloggen. Da må jeg ta det.
Jeg skjønner ikke alltid om det med konfliktsky er en løgn siden jeg hele tiden havner i sånne saker, eller om sånne saker opptar unormalt mye tankeplass i hodet mitt pga konfliktsky og dermed fremstår som "hele tiden" uten at det er sant.

I dag har jeg lagt meg ut med noen i samme etasje som meg. Vi er bare to. Han andre snakker veldig mye i telefonen, for åpen dør, og da gjaller det i korridoren og inne hos meg, for jeg sitter også med døren åpen. Dette gjør vi begge fordi det ikke er ventilasjonsanlegg i bygget og vi har små kjellerrom.
Før snakket han i telefonen i korridoren, men det har han skjønt at ikke var bra for jeg kom ut og SÅ på ham mens han sto rett utenfor døren min og snakket. Nå snakket han inne på sitt eget kontor, men jeg hører det veldig veldig veldig godt, og jeg gikk bort og lukket igjen en dør som deler korridoren mellm oss i to. Da han var ferdig å snakke gikk jeg og sa at det var jeg som hadde lukket døren (bombe). Jeg sa at det hørtes veldig godt inne hos meg når han snakket i telefonen. Han sa jeg kunne lukke min egen dør. Jeg sa ikke, som jeg burde: det gjør jeg når jeg snakker i telefonen, for det kom jeg ikke på før ca fire minutter etter at samtalen var over, men jeg minte ham på det med ventilasjonen. Han sa det gjaldt jo hans kontor også. Jeg sa at det var han som snakket i telefonen (og her må jeg minne meg på at det er ikke JEG som har gjort noe galt, og setter spørsmålstegn ved konklusjonen) og han ble sur og umælende og da var det ikke mer å gjøre enn å gå. Jeg ble ikke så veldig overrasket over sur pga tidligere roping om lysbrytere i korridor og innhold&tone i diverse overhørte telefonsamtaler.

Men er det virkelig sånn at jeg skal tilpasse meg andre hele tiden? NEI. Den som bråker må minimere bråket! Den som blir bråket til er ikke den som skal løse problemet på sin side!
(Jeg setter et lite spørsmålstegn ved denne konklusjonen.)