Når intet nytt er intet nytt.

Det er litt slitomt å treffe på folk nå, for, hvordan går det, jo, jeg er hjemme og vasker hendene, og du da, akkurat, du er også hjemme og vasker hendene, ok, ja ja, nei, nei, vi prates.

Det er ingenting å prate om. Vi opplever ingenting. Vi giiiiiddder ikke snakke mer om korona. Jeg skrev julebrev til tante i Amerika her i uken, og det holdt hardt. Hva skal man skrive om?  Kjære tante, håper du har det bra, her holder vi oss hjemme og vasker hendene.

Jeg skjønner godt at folk skiller seg og kjøper hund og begynner med skogbruk, da skjer det ihvertfall noe. Jeg har ikke anlegg for noe av det der og da skjer det ingenting.

 

 

Jeg har laget lykt av restepepperkakedeigen. Jendor gleder seg tilnyttårsaften for da får han knuse den.

Jeg har vasket alle likørglassene i skapet samt skapet. Jeg drikker aldri likør og shotter aldri brennevin. Det forbauser meg også alltid at jeg har utstoppede dyr.

Og jeg og Jendor har perlet. Masse. Her en stille skog med en bekk som fredfullt renner igjennom. Og jeg skal innrømme at jeg for bildets del fjernet vulkanen, dypvannsfisken i elva, og den ødelagte cd-platen, ølboksen og stubben som også ifølge Jendor hører til der.

Jeg har jo mange ganger sagt at intet nytt er godt nytt, og det er fortsatt sant, men det er også sånn at intet nytt er intet nytt. Mest det, nårfortiden.