Hun ene jeg bor med, plystrer. Man kan høre at hun er hjemme. Hun kan bare ingen melodier. Men lar seg ikke stoppe av det, det er mer sånn at hun plystrer en tone litt lenge, kanskje to eller tre ganger. Sånn helt tilfeldig og urytmisk. Så blir det en liten pause, og så plystrer hun kanskje en annen lang tone, eller kanskje den samme en gang til.
Det er fint synes jeg. Altså det er ikke fint å høre på, det er ikke det jeg mener. Det er sinnsykt irriterende å høre på, det er som å ha fått tinnitus. Det er som å høre en dør hvis hengsler trenger å oljes som står og slår litt i vinden.
Det er fint at hun ikke lar seg stoppe a formaliteter som "melodi" og "rytme" når hun har lyst å plystre. Det er litt sånn urtid over det. Nå her jeg lyst å lage tynne ulelyder med munnen min.
uuuuu uu uuuuu uuuuu
Dette må jo ha kommet FØR melodiene. Det må jo ha vært dette som førte til at menneskeheten utviklet musikk. Og en sånn en har jeg i hus.
Nå sitter jeg her og spiser frokost. Jeg har tenkt å dra til sentrun og fikse litt, men det er 20 minus, så jeg drar ut tiden litt i tilfelle det skulle komme til å bli litt varmere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar