Jeg lurer på om å være misjonerende kristen er litt som å være feltlege?
Her går du rundt i dress på torgalmææningen og deler ut brosjyrer, rundt deg vrimler det av mennesker som er dømt til evig pine, og du vet at du kan redde dem. Det er bare å jobbe på. Men så må du kanskje sove litt. Eller spise litt. Eller se litt på en kul svart skulderveske. Og hvert sekund du bruker på deg selv går en sjel til helvette, i verste fall. Så MÅ man jo spise og sove, for hvis ikke så er man ikke i stand til å misjonere. En veldig veldig vanskelig balansegang, som jeg som flinkis kjenner godt igjen. Senest i morrest bestemte jeg meg for at det nå var på tide å slappe litt av og ikke løpe på skolen og kinke med nakken og stresse med kroppen uten å få gjort noe, men hele tiden mens jeg var hjemme måtte jeg argumentere overfor meg selv om at dette faktisk VAR en god ide, og til slutt gikk jeg på skolen bare for å få fred.
Nå er et liv, en udødelig sjel og eksamensprosjekt på ingen måte like størrelser, og jeg synes nok det er feltlegen som har høyest stjerne av oss her, men om du virkelig tror på det du gjør og det forutsetter jeg da virkelig at du gjør som misjonær, så ser jeg stresspotensialet i det.
(Så jeg er fortsatt litt snurt over at sjelen min stilte bak svarte skuldervesker i køen.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar