Det vil si, kar har jeg ikke så mange av, men vi har endel kopper, og særlig etter at jeg gikk på skole oppå fabrikkutsalget til Arabia.
Yndlingskoppen min er kanskje den med mummimamma på. Den har er så lun liksom. Men jeg er også fryktleig begeistret for en kopp jeg fikk av mammaen til han-hvis-navn-ei må-nevnes, den er hvit og grønn. Jeg hadde sett på den mange ganger og tenkt å kjøpe den selv men tenkt at nå må jeg ikke være fargefundamentalist, det går ikke an at alt skal være grønt heller, men da vi kom hjem til sommeren hadde hun kjøpt akkurat den koppen i kanskje Rovaniemi, og så fikk jeg den. Og hvis man FÅR grønne ting, så er man ikke fargefundamentalist, det er jo helt tilfeldig, den kunne jo like gjerne vært blå. Fotografen-hvis-identitet-må-skjules har en mummipappakopp, og så har vi jo hufsakoppen, da, men det er så trist så trist med hufsa. Jeg føler likevel at jeg må bruke den innimellom så ikke hufsa skal bli helt forlatt inni skapet der.
Så hadde jeg en kjempefin russisk tekopp, før sto den på skjenken da vi bodde i ringveien 7., men jeg tror jeg fikk den i utstyrskista da jeg flytta hjemmefra. Den kom i skade for å bli knust her etter jul, av hm-hm-hm-hm-hm-hm, da han vasket kopper, så nå har jeg fargeblyanter i den.
Jeg minnes svakt noen sebra og giraffkopper kjøpt i nujårk, der hanken var giraffhalsen, de har kommet bort for meg. Men de var ikke så gode å holde i akkurat.
Skal vi se, jeg tror ikke jeg har så mye å si om kar...
Hva er kar egentlig? Kasserollene?
I morgen: frk figenschou beretter om duker, sengesett, lysestaker og keramikkvaser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar