TRøtt

Dagene går nå som de går på museet. Jeg kommer på jobb. Jeg teller litt penger. Jeg skriver ned litt tall. Jeg jager rein. Jeg teller at jeg har tellet rett. Jeg kjefter på dem som har telt feil. Jeg sveiser litt, hvis jeg har griseflaks. Jeg bestiller inn noen bøker.
I dag kom det innom en dame som ville inn i arkivene våre, men hun ville ikke si hva hun så etter, det hadde vi ikke noe med. Det er sånn at man kan ikke bare komme på et museum og vandre rundt inne i arkivene sån nhelt alene og uanmeldt og på måfå, men om man har en avtale går det stort sett ganske greit. Men hun skulle inn med en gang, det passet så bra for henne den dagen. Resepsjonisten spurte hva hun het sånn at noen kunne ringe henne opp og lage en avtale. Men det hadde ikke han noe med. Hva hun het. Så skulle hun kjøpe vafer. Hun ville bare betale halv pris for de var så udelikate og svarte.
Sånne mennesker tror jeg opplever at det er dårlig service absolutt overalt i hele verden.
Etter arbeidet gikk jeg ned til mamma og fikk grillmat. For det ER sommer. Vi kledte ordentlig på oss og satt ute og spiste. Onkel Karlfrek var der også. Og jeg husker ikke helt hvordan jeg kom inn på det, men jeg fortalte om da jeg var liten og det var vinter og mamma og pappa kledte på meg først, genser og longs og mellombukse og heddåver og kjeledress og skjerf og votter, og så ble man lagt som et annet kors i trappa, mens de kledte på seg selv, og man holdt på å renne vekk, og de løp rundt og leita etter handlelapp og votter og telefonen ringte og der bare lå man og kunne ikke røre seg i alle klærne og ventet og ventet og kunne ikke annet. Solveig sa at det husket hun også, hvordan akkurat det var, men da så mamma på henne og sa "DUH! Du lå vel aldri i ro ett sekund!"

Etterpå fant vi fram folkeskolens sangbok, og sang litt til hverandre, Og jeg har så lett for å le av Solveig, og så fant vi på at man fikk utlevert en melodi og en oppslått tekst, og så skulle man synge, og det var gøy, men jeg tenkte herregud så morsomt dette hadde vært hvis vi var fulle!
Og så prøvde jeg å lære Solveig og mamma forskjellen på dur og moll, så jeg sang per spelmann i dur og så i moll. Solveig så på meg og sa "jeg pleier å synge den i dur."

Og akkurat nå er fjorden fantastisk vakker.