Da jeg jobbet på Hedmark Teater på Hamar, begynte vi å jobbe ganske seint, og jeg husker at jeg alltid irriterte meg så grenseløst over de gamle damene som var på vei hjem med bussen når jeg var på vei ned i byen. Jeg prøvde alltid å se så sur og ungdommelig ut som mulig, så de ikke skulle sette seg ved siden av meg. Gamle damer har ikke luktesans, og medbringer ofte sine egne parfymeskyer. Men ikke egentlig derfor jeg var irritert, jeg var irritert fordi jeg var på vei på jobb og de var på vei hjem for å sette over middagen. Sånn i titiden. (Javisst er det lov å irritere seg over sånt, det er ingen restriksjoner der.)
Men i dag gikk det et lys opp for meg og jeg er nå helt på de gamle damenes side. (minus det med parfymen)
Jeg skulle nemlig til tannlegen tidlig i dag. Det gikk fort, sånn at plutselig var jeg i byen halv ti. Og hadde noen ærender, og skulle sho pe litt. Jeg haterhater vanligvis å sho pe, det er varmt og kø og folk er i veien og parfymebulldozere og flatsminka tenåringer som går sakte overalt og man har lavt blodsukker.
Men i dag!
Det var jo helt fantastisk!

Heretter skal jeg gjøre unna all sho pingen før halv elleve.

Stille og rolig og vennig betjening, ingen andre enn meg og en og annen åttiåring til.