Skjerpings, frøken Figenschou

Janei, men det skjer jo ikke så mye.
Før i tiden, da jeg var nyveivblogger, kunne jeg rapportere fra Kirkenes som om det var et litt eksotisk sted. Det går ikke lengre.
Det er forsåvidt ikke Kirkenes sin skyld, det er bare jeg som ikke gidder.

Det begynner å bli en veletablert tidligvår her. Isen begynner å løsne fra landkanten på kirkenesvannene iallefall, man kan se vann ved siden av isen.

Vi har raket løv på jobb. Vi rakk ikke på høsten for da kom sneen før løvet falt. Det fungerte veldig dårlig, egentlig, men det er koselig å rake løv synes jeg.

Mamma og dem har fått hull i hytta, sydvaranger har sprengt og så ble det hull. Sydvaranger står vel ikke så høyt i kurs, litt høyere nå etter at de innrømte at de muligens hadde erstatningsansvar ved skade på eiendom, etter loven iallefall, og at de muligens skulle se på om de ikke skulle rette seg etter loven.
Og de har ret nok reparert, iallefal begyn å reparere.

Jeg går på jobb, jobber, og går hjem. Ser litt deadwood. Eller tv, mamma og dem har jo tv, det er stas. Skjønt jeg har enda sånn læstadianerbarnrefleks som gjør at jeg faller helt i transe bare skjermspareren på macen skrur seg på, så det skal ikke så enormt mye til.

Så...det skjer ikke så mye. Ikke i mitt liv. Jeg tjener penger.

Herregud for en depressiv post, altså, jeg elsker jo Kirkenes, men nå står jeg litt i pauseposisjon, samtidig som jeg er i Kirkenes.


Nei, hvis det er på denne måten jeg skal blogge så kan det jo bare være.

(Jeg proklamerte ikke bloggpause der i forrige setning. Jeg sa meg bare misfornøyd med temavalget.)