Alt jeg har imot nåtiden

Jeg sitter og ser på et program på tv. Det vil si, TVen står på. Jeg holder på med noe annet men det er ikke underholdene nok til å fange hele min oppmerksomhet så jeg lar TVen bidra. Programmet heter noe sånt som "samtaler med Nobelprisvinnere". Jeg har altså valgt dette programmet, riktignok er det enten det, barnetv eller Toppen Bluæch, men når det nå en gang ble klart hvor begrensede valgmulighetene var, syntes jeg egentlig ikke det var så verst, nobelprisvinnere er jo ofte litt opp i årene, så et program med gamle mennesker som sitter og snakker om vitenskap og hva den betyr? Kjempegreier! Jeg takker og bukker!
Nåvel. Jeg takket og bukket ikke så lenge.
Det var egentlig ikke samtaler med nobelprisvinnere, det var føring av nobelprisvinnere, avbrytinger av nobelprisvinnere, eller kanskje helst programleder jager nobelprisvinnere gjennom oppsatt sendeskjema.
Typisk.
Jeg er så lei. Jeg er så lei av tv. Ingen får noensinne snakke ferdig eller bygge opp en argumentrekke, alt reduseres til ja/nei- spørsmål og "kritisk journalistikk" som vil si å avbryte intevjuobjektet med et forenklende og konfronterende spørsmål om intervjuobjektet ikke svarer det du vil det skal svare.
Nå var der ingen kritisk journalistikk rundt dette bordet, oppsettet var fint, rundt bord, gamle mennesker, kvinnelig programleder. Men man skulle tro det var en direktesendt del av Åvprah Vinfri Sjov, det var ingen egentlig forklaring eller utdypning av hva de hadde vunnet sine respektive priser for, programlederen introduserte prisvinnerenes vinnerprosjekter, " for at de ikke skal gjøre det for vanskelig", de fikk utdype litt, men ikke komme med noe mer enn man kunne skumlest seg til selv. Hver gang de svarte på noe, begynte programlederen med "yes, aaaannnd-" eller bare "aaaaaaaaaaaa......---" på slutten av siste ord i første setning. En sånn stresshale; over til nestemann! Hun stilte riktignok spørsmål om deres syn på saker og ting, og om oppvekst og framtidsvisjoner på vegne av vitenskapen, men hver oppfordring av dette slaget ble fulgt opp av "quickly, around the table:". Og "aaaaaaaaaaaaaaa----" og vifting med hender om en setning hadde innskutt bisetning.
Ingenting interessant ble sagt, for hvem vil vel høre på noe interessant, når man heller kan få det servert i ukebladsversjon?

Jeg vil. Jeg vil høre eldre mennesker snakke om vitenskapene sine.

Jeg er så lei. OG 83.