Å gå. Det jeg kommer på om å gå.

Jeg har sånne masaisko! Veldig dyrt, veldig verdt pengene. (Også veldig stygt.) Det er deilig å gå med dem, jeg gynger avgårde som en selvdrevet gyngestol. Mannen sier jeg går som vår venn Laffen, som spretter langsomt bortover.
Da jeg enda ikke hadde fått briller, kjente jeg stort sett igjen folk på ganglaget, så jeg føler meg totalforkledt som Laff, til tross for at...ja, det er jo adskillig forskjell på oss. Det sjalter hjernen min ut.

Mannens pappa sitter for det meste i rullestol, men han gikk litt mer før, iallefall innomhus, med krykker. Det var kjempestas for mannens nevø, Ferrik, som ikke var helt stødig til bens selv, ettersom han var i den alderen, og dermed hadde noe å holde seg i, riktignok en meter lengre ned på krykkene. Når familien skulle omorganiseres fra stue til middagsbord, la bestefar og barnebarn avgårde på den strevsomme turen litt før oss andre, i hver sin ende av krykkene. Da Ferrik ble litt større og kunne gå helt fint selv (men ikke snakke noe kjent språk) irriterte han seg over at ikke bestefaren også kastet krykkene og gikk som vanlige folk, og prøvde ofte å røske dem fra ham i løpet av turen bort til middagsbordet. Mannens far er heldigvis ikke den som lar seg vippe av pinnen.

Da jeg var liten, hadde jeg en venninne som ikke kunne gå i trapper. Jeg syntes det var helt håpløst, hun var fem år og gikk ett og ett trinn av gangen, alltid med venstrefoten først. (-hun var venstrehendt og kunne heller ikke klippe.) Jeg avholdt flerfoldige trappegåingskurs for henne, men hun klarte ikke omsette kurslærdommen i praksis. Det vil si at hun klarte fint å gå i trapper som normale mennesker akkurat mens kurset ble avholdt, men med en gang hun skulle opp eller ned en trapp under hverdagslige omstendigheter, ble det enfotspraksisen som gjaldt. Jesus.

Min søster kunne ikke gå og spise samtidig. Nå er jo ikke vanligvis det noe man oppfordrer små barn til å gjøre, men hver gang vi hadde vært på CC og handlet egg og melk og aviser til den ene eller andre siden av opphavet, og hadde klart å kjøpslå oss til en is for jobben, måtte Solemia stoppe hver gang hun skulle spise av isen. Hvilket var hele tiden siden hun alltid valgte den største isen og gjorde hjemturen til en veldig veldig lang og kjedelig tålmodighetsprøve.

Jeg liker å gå. Jeg tror jeg har tatt buss kanskje to ganger i Bergen, alt er i gangavstand, om man er villig til å se på det på den måten. Jeg liker ikke så godt å bære, iallefall ikke tung ryggsekk, og iallefall ikke tung ryggsekk på skitur, jeg må lene meg framover og sekken vil bakover og skiene vil bortover.
Men ellers. Går det bra.