Jeg har vært på hytta i noen dager. Det er en del av posesekken.
I en dag eller to var det både kjempefint vær, sånn du blir solbrent i, selv i Finnmark utropstegn utropstegn utropstegn, og kjempefælt vær, som jo ikke er kjempefælt men litt spennende, styrtregn og tordenoglyn, og vanlig vær, og i dag, kjedelig vær og da dro vi inn igjen.
Vi har fisket småsei og torsk, solt oss, drukket kaffe på verandaen, tatt badstu, bekymret oss over pipehatten, sett på ea og ea sine unger som var blitt så store og flinke til å dykke at, og tjelden, som slettes ikke hadde noen unger, men bare fløy over vannet og hylte i kor sånn som de bruker men som ikke er til å forstå noe av, sjelden er noe av det tjelden gjør, eller forsåvidt også måsen, til å forstå seg på, det gjelder egentlig dis også, og nå aner jeg ikke hvor jeg er i setningen lengre og om det hadde vært på sin plass med enten komma eller punktum så jeg bare avslutter her.
I går kveld ble det litt kaldt så jeg skulle småfyre litt, og da jeg åpnet ovnsdøra lå det en veldig død kjøttmeis klemt mellom den rista som gjør at veden ikke deiser i gulvet når du åpner ovnsdøra, og ovnsdøra, og stirret sørgmodig og ihjelsultet på meg. Den hadde vel sett lysglimtet i ovnsdøra og klemt seg inn i rista og dødd så stille og stakkarslig og håpløst.
Sukk.
Og i natt dreiv en rein og trampa rundt hytta og ble til verdens kjedeligste film, og så noen niser ute i sundet. Men likevel måtte vi inn for jeg må jobbe endel nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar