Selvutstiller, ikke selvbevisst nok

I dag tror jeg at jeg har vært lokalkoloritt.
Jeg og min venninne Kajeksa satt på Sentrum og drakk kaffe, sånn som man gjør og iallefall gjorde før. Det var oss, tenåringsmødre, og turister. Og de to litt halvgale gamle damene.
Jeg har jo vært arbeidsledig et halvt år, med gode resultater kan man si, jeg kom jo inn på alle de skolene jeg søkte på, men arbeidsledig og på Nav like fullt. Min venninne Kajeksa røyk på en sykemelding her for en stund siden og har også lært seg å leve med Nav, med litt mer utfordringer enn meg da, jeg har jo møtt bare solskinn og hjelpsomhet. Eller, det vil si, de har latt meg være helt i fred og det har fungert utmerket, for straks blir de kvitt meg.
Så uahnshett da, vi satt og utvekslet Nav-erfaringer, og delvis også erhvervsfri-erfaringer. Og bekjentes erfaringer med samme.

Midtveis i andre kaffekopp blir jeg akutt bevisst på akkurat dette. At her sitter jeg og er lokalbefolkning, og turistene sitter og er turister. Og lytter. Og det er tenåringsmødrene, de to halvgale, og oss to unge mennesker som snakker om... trygda vår.
Ooops.

Det var ikke meningen å være med på å kreere et fulstendig finnmarkingspanorama komplett med alle fordommer og stereotyper. Unnskyld alle. Neste gang jeg sitter på utstilling for turistene lover jeg å snakke om Heidegger, visumfri sone, Richard Sennets tåpelige tredeling, fadnoen og gal bruk av norske uttrykk.