finfin finfin tur.

Jeg er dautrøtt. All den tid jeg kom fra fisketur klokken ti i morgest. Det slår meg at når jeg tror jeg er bakfull, er jeg egentlig bare trøtt, for det kjennes helt likt ut. For tiden liker jeg nok bedre å fiske hele natta enn å feste hele natta.
Jeg tror jeg har fått ca ti ørreter. Ikke så store, men ikke så små at de måtte kastes ut igjen.
Nå er det jo uansett litt vanskelig å kaste ut igjen fisk når man fisker med makk. Ettersom de gjerne har lagret angelen langt forbi levra.

Kajeksa påpekte at pinner, som jo er et ord jeg bruker mye, også er et begrep som ombefatter fisk.
Og det er jo sant. Vi holdt oss rett over pinner i natt. Jeg fikk de minste fiskene, klarte såvidt å unngå å få på den som var på størrelse med en sigarett, men jeg fikk for en gangs skyld, for første gang, flest.
Trikset viste seg å være å aldri holde i stangen. Med en gang jeg satte fra meg stangen, gikk rundt neset og satte i gang med å pusle med noe ved bålet, forsvant dubben under vann og jeg måtte spurte tilbake og sveive opp. Jeg er rett og slett så dårlig å fiske at det kun fungerer når jeg ikke er involvert. Men det er greit. Så lenge jeg vet hva som gjelder.

Steuerfreuer hadde egentlig den beste, selv om pappa hadde de største. (Selvsagt)
Hun hadde satt opp stanga si og kommet til bålet, vi prøvde å få henne til å forklare oss hvor dubben hennes var, og det var så vanskelig å forklare at til slutt sa hun bare at Ja, den er vanskelig å få øye på, men den var der.
Mange ganger måtte hun si det. Men da hun etter kaffe, pølser, flesk, kaffe, kjeks og flesk gikk for å sjekke bruket, viste det seg, som hun sa, at dubben ikke lå der ute (og gjorde seg vanskelig å få øye på,) men istedet i fjæra sammens med en fisk.
Den lo jeg av igjen og igjen. (for da var vel klokka tre og vi venta på morrabittet og var overtrøtte og skjelvne.)

Morrabittet ble dessverre avlyst, det vil si, fotografen var den eneste som fikk noe inntekt der, vi andre merka ikke noe oppsving i fisk, derimot i mygg. Det er jo alltid et trygt og godt gjensyn. Og et tegn på at det kanskje er på tide å komme seg hjem.
Jeg klarte knappest å holde øynene åpne på elva, men det var jo ikke jeg som kjørte båten.